Blogg

R.I.P. vidunderlige Leia

2017-10-30 13:14 | 0 kommentarer

Leia 

22. oktober var det 5 år siden Milles kull med fine Enzo kom til verden, mitt første kull. Tassen, Zookie, Kajsa, Hjerte og Leia. Det mest fantastiske jeg har opplevd.

Leia er ikke her lenger, 6. juli i år var hennes liv over. Det er et grusomt tap for familien hennes, det ble tomt etter henne. Jeg kjenner det også som et stort tap. Oppi det hele er det godt å vite at hun var høyt elsket og hadde et godt liv hos Laura og Eirik. Takk for at jeg har fått følge med henne. Dere er i tankene mine.

Leia 2017

Leia våren 2017, 5 1/2 år

Leia 3 år

Leia på jobb med far, 2 1/2 år. Så lik Mille, men når det gjalt øreprakt var hun overlegen.

 

Noen valpeminner

Silke, 2 uker (2)

Leia, 2 uker. Hun var fra starten av mild og god, litt forsiktig og samtidig full av liv. Og veldig lik Mille.

Leia og Mille 2

Kos hos mor

Leia i kakeboksen

Leia hadde mange koseplasser

Leia 

3 uker. Leia syntes oppbløtte forkuler var skummelt, men etter et par dager var hun ved matfatet med de andre.

Leia erter Mille

Ertekrok. Leia foran og Mille etter rundt i stuen. Så full av liv.

 

_______________________________________________________________________________________________________________

Leia døde av nyresvikt. Symptomene kom snikende før hun ble akutt veldig syk og til tross for topp behandling ikke kunne reddes. Obduksjonen viste at hun hadde glomerulonefritt, en betennelsestilstand som forstyrrer og ødelegger nyrenes evne til å skille ut avfallsstoffer gjennom urinen. Hva som førte til denne betennelsestilstanden, som igjen førte til at nyrene sviktet, var ikke mulig å si sikkert. Det kan handle om autoimmunitet, dvs at immunapparatet ødelegger eget vev. 

Det er sånn det er, vi får bukt med noem sykdommer og nye oppstår. Vi har sett flere tilfeller av autoimmune sykdommer hos kooikeren de siste årene, blant annet nyrelidelser. Det beste vi kan gjøre, er å holde innavlsprosenten lav og vurdere nøye kombinasjoner der det er flere tilfeller av autoimmune sykdommer i begge linjene. Det er også viktig å følge med på utviklingen av helsetilstanden hos rasen. Kooikerklubben har opprettet Sannah-fondet for støtte til obduksjon av hunder som dør av alvorlig sykdom uten at årsaken er kjent (se retningslinjer på klubbens hjemmeside). Ikke minst er det viktig at den enkelte kooikereier vet at diffuse symptomer kan ha sammenheng med alvorlig sykdom. Hunder skjuler som regel plagene sine og kan ha det verre enn vi tror. Ofte er det små atferdsendringer vi legger merke til først. Noen ganger kommer dessverre alvorlig sykdom også veldig brått, og det var ikke mer vi kunne gjort.


Apport!

2016-11-21 11:35 | 0 kommentarer

Gjennom årene har jeg gjentatte ganger prøvd å lære Mille å apportere, etterhvert noe halvhjertet. Hun har hentet sin egen gule tennisball, men spyttet den ut et par meter unna meg. Jeg har trent apport som lydighetsmoment, trinn for trinn etter oppskrift fra instruktør. Null resultat. Selvsagt har jeg prøvd med leker. Det har vært et problem at Mille regner alle leker som Tess sine med en gang Tess har vist interesse for dem. Det har ikke hjulpet å kjøpe en til hver og gi dem samtidig, ikke om de har fått like og ikke om de har vært forskjellige. Mille tar imot sin, men når Tess vil sjekke den også, viser ikke Mille mer interesse. Det skal sies at Tess aldri har protestert på at Mille har vist interesse for lekene. Tess kan sitte ved siden av meg å vente mens jeg prøver å få Mille i lek med favorittleken til Tess.

Så skjer det. Jeg sitter her med gips på foten på fjerde uken. Vi har supersnille venner som tar med jentene på tur, men det blir ikke de lange turene hvor de får løpe løse. De sier ikke alltid ja takk til tilbud om tur heller, det er visst helt feil at jeg ikke skal være med når jeg er hjemme. Særlig Mille har mye overskuddsenergi nå, og har begynt å invitere meg til lek. Hun stiller seg foran meg og slipper lekelysten løs, hopper og danser småknurrende og er så sjarmerende som bare Mille kan være. Jammen er jeg ikke litt nyforelsket i henne 

En kveld viste hun plutselig interesse for en leke som lå på gulvet. Jeg tenkte at nå har jeg sjansen og gikk inn i leken med samme høye energinivået. Mille ble lykkelig og tok leken i munnen, bare et øyeblikk, men vi var igang. Nå, etter en ukes tid, henter hun en leke som ligger et par meter unna og gir meg den i hånden. Vi har akkurat hatt en liten økt hvor jeg hadde begge hundene på gulvet samtidig og de fikk hente leke annenhver gang. Til slutt hentet Mille på kommando til og med den leken jeg hadde definert som Tess sin. Jeg jubler selvfølgelig hver gang, og jenta er superstolt! 7 år og 4 mnd, en er aldri for gammel til å lære 


Mille og sommerbesøk

2016-10-01 23:13 | 0 kommentarer

Det er visst på høy tid med en oppdatering, jeg har vært en elendig blogger den siste tiden. I et hundeliv skjer det jo noe hele tiden, og jeg starter med Mille og sommerbesøk.

I august hadde vi to ukers besøk av Marcia, min canadiske venninne, og vi storkoste oss alle tre. Den første kvelden prøvde Marcia seg på å løfte opp Mille, denne søte lille jenta som ser så uskyldig ut. Jeg rakk å tenke "hva skjer nå?" før Mille freste til henne; du løfter ikke på meg uten å spørre om det er greit først. Marcia satt henne varsomt ned. Det var starten på en interessant utvikling mellom dem. Vanligvis når vi ar besøk setter Tess seg oppå gjesten og Mille trekker seg litt unna. Marcia fokuserte på Mille, ga henne masse oppmerksomhet. Tess trakk seg snurt tilbake, noe jeg aldri har sett før. 

Jeg hadde forsøkt å rydde alt annet unna, men måtte bruke noe tid på oppdrett, og mens jeg jobbet ville Marcia gå tur med Mille som ble kjempeglad. Da selen var på, spankulerte hun ut døra med halen i været. Det forsøket endte etter 50 meter, Mille ville ikke forlate eiendommen. Neste dag kjørte jeg dem opp i skogkanten og lot Mille ta med Marcia hjem igjen. Rapporten lød at med en gang jeg var ute av syne, hadde hun kost seg på tur. Dette gjentok vi hver morgen og ettersom dagene gikk, så jeg til min forundring at Mille blomstret. Hun ble tydeligere og tok stadig mer initiativ til kontakt med gjesten vår, inviterte til lek og tigget mat ved bordet. Ja jeg ble faktisk glad for tiggingen. Vanligvis lar Mille Tess gjøre den jobben mens hun ligger klar til å sprette opp når godbiten kommer. Nå fikk de fortsatt ingen ting før vi var ferdige med å spise, men jeg elsker at Mille stoler på at hun også kan få det til   

Den siste kvelden løftet Marcia opp en sovende Mille og Mille lot det skje. Jeg kunne se at hun ikke likte det, men hun lot det skje og ble sittende litt på fanget til Marcia før hun høflig gjorde oppmerksom på at hun ville tilbake i sengen sin. For en fasinerende utvikling. Jeg for min del nøt å ha besøk av en som koste seg med hundene mine. Når gjesten ikke vil gå tur, må jeg kompromisse og får dårlig samvittighet for alle sammen. 

De første dagene etter at Marcia hadde dratt, løp jentene som vanlig rett inn på gjesterommet. Da hun ikke var der, styrtet de forventningsfulle inn i stuen. Tomt der også og to små kropper seg sammen. Heldigvis lever hunder i nuet og kunne fort kose seg med det vanlige igjen.

Vi tok med Marcia i hverdagen vår. Turområdene våre er ikke akkurat eksotiske for en som har bodd i Australia i 30 år, og ellers reist verden rundt, men jeg oppdaget at svaberg og jettegryter kan være like fasinerende som å møte albatrosser på stranda. 

thumb_IMG_0918_1024

Jettegryten "Kjerka" på Herføl

thumb_IMG_0925_1024

Varden, Herføl

thumb_IMG_0923_1024 Vestsida, Herføl. Nordre Hälsö bak til venstre. Stripa bak til høyre er Koster.

thumb_IMG_0855_1024

Dusa. Marcia med jentene i bånd. Jeg var rett og slett redd de skulle lette i vinden.

thumb_IMG_0900_1024

Dusa. Små holmer med broer mellom.


Spennende samspill og utvikling

2016-07-30 11:13 | 0 kommentarer

Med Tess syk får Mille mer alenetid med meg, og det skjer noe med henne. Tess og Mille har alltid hatt mye glede av hverandre og Mille er veldig glad i Tess, men hun er også temmelig avhengig og hun plasserer seg selv som nummer 2. Det viser seg tydelig i mange små hverdagssituasjoner. Når de får mat, sitter Mille og venter utenfor kjøkkendøra til maten er i skåla, selv om det aldri har vært noen konflikt mellom dem rundt mat. Hvis det kommer en ny leke i huset, er Tess straks frampå og sjekker den ut. Jeg kan gi dem hver sin nye leke. Tess tar straks den jeg gir henne mens Mille nøler med å gripe sin. Når Tess i neste øyeblikk viser interesse for den leken jeg vil gi til Mille, trekker Mille seg unna. Tess behøver bare å se på den, så mister Mille interessen. Tess har aldri forsvart en leke som sin og hun har heller aldri tatt noe fra Mille. Bare gule tennisballer har Mille enerett på. 

Mille vil egentlig gjerne leke med andre hunder. Da Mille var et år gammel dro vi for å hilse på Koda som da var 10 uker. Mille og Koda fant hverandre med en gang. Tess hilste pent på ham, men valgte å sjekke ut hagen før hun la seg hos meg. Da det ble mer fart i leken, reiste hun seg og knurret litt mot de to. Mille og Koda fortsatte uten å bry seg om henne. Da leken ble villere, stoppet Tess dem ved å gjøre utfall mot Mille. Koda løp inn og Mille ble stående som et stort spørsmålstegn. Jeg tok Tess inntil meg, og etter noen minutter var leken igang igjen.

Etterhvert har Mille vist mindre interesse for andre hunder når Tess var til stede, med mindre det er en hund de kjenner godt begge to. Jeg forstår dette som at Tess gir Mille beskjed om hvordan hun skal oppføre seg, og det skal spesielt ikke være bråk og uforutsigbarhet. Sånn har det vært for Tess etter et angrep av en annen hund rett før hun fyllte 2 år. Det siste året har Lotta, Milles datter fra kullet i fjor sommer, vært på besøk flere ganger, og de to har kost seg i høyt tempo i hagen. Sist gang Lotta kom, var Tess også ute. På grunn av diverse uheldige omstendigheter, fikk hun gjort et utfall mot Lotta. Jeg tok Tess ut av situasjonen, og inn. Hun skadet ikke Lotta, og Lotta har heldigvis ikke blitt skeptisk mot andre hunder etter denne episoden. Mille overvar det hele på avstand. Denne gangen ble det ingen lek, Mille viste ingen interesse for Lotta. senere på dagen trente vi med Monica og hennes Hero. Lotta og hero likte hverandre veldig godt, for Mille var de luft.

De siste 2-3 månedene har Mille og jeg gått tur alene flere ganger om dagen, og det er spesielt i disse situasjonene at jeg ser hvordan hun gradvis utvikler større selvstendighet. Når de går i bånd og Tess har lyst til å gå i en bestemt retning, marsjerer hun avgårde med den største selvfølgelighet. Mille har blitt med dit Tess eller jeg bestemmer at vi skal gå, uten protester. Når jeg går med begge to, gir Tess meg full oppmerksomhet mens Mille holder på med sitt.  Det handler om personlighet og galskapen etter godbiter, men jeg har også, når de går i bånd, forsterket det ved å gi Tess oppmerksomhet for å få henne med meg. Jeg har prøvd å kompensere ved å gå tur med Mille alene, og en del har det hjulpet.

Tess apporterer og elsker å hente gjenstander som jeg har gjemt, og dette bruker jeg mye for å holde henne i aktivitet. Mille er med og får godbiter når Tess får, men holder seg unna søket med mindre hun får tillatelse av meg. For noen dager siden ga Tess seg før hun hadde hentet den siste leken som lå godt gjemt i en gresstust. Hun visste nok hvor den var, men ville ikke mer. Da det var helt klart at Tess hadde gitt seg, gikk Mille fram med et stort smil og markerte leken med labben. Hovedfokuset hennes var ikke bare på belønningen, som jeg trodde, det var på søket.

Da Tess ble syk for 3-4 mnd. siden, var situasjonen sånn at Mille, når vi gikk alene, viste meg hvor hun hadde lyst til å gå ved å plante alle fire beina i bakken hvis hun ikke likte mitt valg. Jeg har oppfordret henne til å velge, men hun har har ikke rikket seg før jeg har foreslått rett vei. Da løfter hun hodet og vandrer avgårde med halen i været. For et par dager siden skjedde det plutselig en forandring. Vi kom til et veikryss og Mille stoppet, så først på meg og deretter nedover den veien hun hadde lyst til å gå. Det var et aktivt spørsmål og ikke bare en stille protest. Jeg elsker denne nye tydeligheten hennes 

Hunder er prisgitt menneskene sine. Jeg prøver å la mine velge selv når det er mulig, enten det gjelder hvor vi skal gå, hva vi skal trene eller leke, hva slags tygg de har lyst på eller annet. Det er absolutt ikke i konflikt med å være konsekvent og en tydelig leder. For Mille har det heller ført til at hun er mer oppmerksom på meg. Men det er jeg som bestemmer når de kan få bestemme. Noen ganger har jeg ikke anledning til å gå dit Mille ønsker. De vet at det er jeg sier at det ikke går, kommer hun med meg uten protester. Jeg prøver å gjøre henne oppmerksom på det på forhånd hvis det er en sånn type tur at jeg må bestemme det meste. Jeg bruker begrepet "gå fort og fint", noe hun godt forstår (men kan glemme hvis hun støter på en vidunderlig duft  ) Rett rundt hjørnet er vi der at jeg kan bruke en verbal kommando for å fortelle henne at hun kan velge selv. Skjønt det er vel egentlig ikke nødvendig, vi forstår hverandre godt sånn det er nå 

 


Oppdatering Tess

2016-07-16 10:08 | 0 kommentarer

Hjelpes for et stressende styr med Tess, veterinærene har lurt veldig på hva som er galt. Hun har alltid vært noe komplisert da, denne jenta mi, så det føyer seg inn i mønsteret. Hjertearytmien viste til lungene, men der var det ikke noe galt. veterinæren begriper ikke hva det kommer av. I magesekken ble det konstatert en tumor i veggen og en kronisk betennelsestilstand i magesekk og tynntarm. Han mener fortsatt at det er en fortettning der, men er nedstemt av ekspertene til Agria. Heldigvis mener han behandling nå uansett ikke er nødvendig. 

Tess begynte forsøksvis på kortison for en ukes tid siden, og det ser ut til å virke. Dermed er konklusjonen at det er ryggen som plager henne. Hun har mer energi og hun vil være med å gå litt, men det er fortsatt hagen som gjelder. Der er hun forbausene aktiv, rett og slett intens når det gjelder lysten til lek og trening. Hun vil leke meg meg, ingen løping med Mille, selv om Mille inviterer alt hun kan.

Innimellom blir jeg rett og slett litt sliten av henne, men Tess vet å få det som hun vil. Jeg kan gjemme leker rundt omkring i hagen, og setter meg i en stol mens hun får beskjed om å finne dem og hente dem til meg. Nå har hun begynt å ikke komme med den siste, uansett hvor mange ganger jeg sender henne ut. Hun later rett og slett som hun ikke finner den. Til slutt reiser jeg meg og sier at vi få gå å finne den sammen. Med en gang jeg er oppe av stolen, løper hun rett bort til leken, skulle bare ha meg på beina, smartingen. Hun vil også sitte på fanget mitt, særlig når det er vått i gresset. Mille kan godt sitte i en stol ved siden av meg, men det duger ikke for Tess. Hvis fanget mitt er opptatt av Mille og masingen hennes ikke fører fram, kan hun finne på å løpe bjeffende mot den andre enden av hagen. Når Mille styrter etter, tverrsnur Tess og er oppe på fanget mitt på et blunk.

thumb_DSC04555_1024

Snuppa mi 

Nå er det to uker til med kortison før neste kontroll. Hun skal ikke fortsette med det, men fortsetter med depot av Cartrophen og evt få Rimadyl i tillegg. Jeg synes dette er vanskelig jeg, men må vel bare leve med denne usikkerheten knyttet til hvordan det vil gå framover. Jeg har tenkt mye på når nok er nok, det er så mange faktorer med i en sånn vurdering. Tiden er ikke der nå, men den kommer jo. Skal en ta mest hensyn til den gleden hunden ikke har lenger? Holder det med lykke en del av døgnet? Klarer jeg å gi Tess nok? Og hvor mye smerter har hun egentlig? Jeg vil selvfølgelig beholde henne lenge til, men jeg vil ikke at hun skal ha det vondt. 

PS: Syke hunder er fryktelig dyrt, selv med forsikring. Håper dere har forsikret hundene deres alle sammen! Det kan være lett å overbehandle hundene med alle muligheter som finnes i dag, utsette de for mye plager uten annet resultat enn at vi får beholde hunden noen måneder til. Men det ville være grusomt å måtte avlive fordi en ikke har råd til utredning og behandlingen innen rammene for god dyrevelferd.


Lotta har patellaluksasjon

2016-07-13 10:45 | 0 kommentarer

Lotta har de siste par månedene hatt noen episoder som kunne tyde på patellaluksasjon. Siden hun ikke har sett ut til å være plaget av det, utsatte vi undersøkelsen til hun hadde fylt 1 år og den er sikker. Dessverre ble mistanken bekreftet; Lotta har patellaluksasjon grad 2 på begge sider. Veterinæren som undersøkte henne er utdannet kiropraktor. Lotta har nok kompensert, for hun hadde et par låsninger og hun hadde dårlige lårmuskler på høyre side enn på venstre. Låsningene ble løsnet og uken etter var hun fortsatt fin. Dermed er operasjon ikke aktuelt. Hvis det blir nødvendig senere, er det godt å vite at disse operasjonene er nær 100 % vellykket på unge hunder.

Patellaluksasjon er arvelig og kooikere med mer enn grad 1 skal ikke brukes i avl. En med grad 1 kan brukes, men må da parres med en som er fri. Dermed er Lotta ute av avl. Det er fryktelig trist, for hun har et så vidunderlig lynne. Hun er liten men innenfor rasestandard. Hun er veldig godt konstruert med unntak av knærne. På sin første utstilling fikk hun Excellent. Vinklene i bakbeina er ikke de beste, men ble beskrevet som tilfredsstillende. 

Jeg er visst ikke av dem med størst hell når det kommer til oppdrett. Nå har jeg fra 2007 eid 6 kooikere. Tess fikk konstantert katarakt (grå stær) rett før hun fylte 2 år og kunne derfor ikke gå i avl. Hjerte fra Milles første kull har også katarakt. Det er i Dog Web registrert 5 hunder med katarakt siden NKK startet denne registreringen i 2004 og jeg har to av dem, fra helt forskjellige linjer. Lykke har jeg utsatt pga engstelse. Jeg er i tvil om dette vil endre seg nok til at jeg vil la henne gå i avl, men hun får litt tid på seg. Mille har hatt to kull, men kan ikke ha flere siden begge fødselene endte med keisersnitt pga for svake rier, som også regnes som arvelig. Lotta, fra Milles andre kull, har patellaluksasjon og kan ikke brukes i avl. 

Heldigvis har jeg Nena. Hun har topp lynne, eksteriør og helsetester og får forhåpentligvis fine avkom   Med 3 (mulig 4) av 6 ute av dansen, og hittil bare en som har hatt kull, fant jeg ut at det var smart å få inn nye fortisper. I august kommer mitt neste håp, en tispevalp fra Kennel Moonhaven i Sverige   Hun er etter Moonhaven Rolling in The Deep, Mickan, og Cirtap's Prins Ozzie van Myra-P, Ozzie. Du finner mer informasjon om Mickan og Ozzie og forvertordningen her Jeg vil ikke ha flere hunder hjemme enn de jeg alt har, så jeg ser etter en familie den nye valpen kan bo hos. Hvis du tror at det å være forvert kan være noe for deg, så ta kontakt for en uforpliktende prat :)


Litt av hvert av sorger og gleder

2016-07-07 15:15 | 0 kommentarer

Det blir ikke så mye blogging for tiden, men det skjer litt av hvert. Tess er i litt bedre humør men vil fortsatt ikke gå noe særlig. Hun utredes fortsatt. Konklusjonen etter noe diskusjon blant veterinærene, er at fortettingen i magesekken ligger innenfor normalvariasjonene, det er ingen tumor. Undersøkelse av magesekk og tynntarm (gastroskopi med biopsier) viste en kronisk betennelsestilstand, men hun har ingen symptomer fra mage/tarm. I dag var det kontroll av hjertet, noe som viste at den uregelmessige hjerteaksjonen fortsatt er der. Hun har også noen ekstraslag, noe som kan tyde på en blokkade. Det er usikkert hva dette kommer av. Nå får hun en kortisonkur ut fra tanken om at hvis det fører til mer aktivitet, er det nok ryggen som plager henne. Tess har det ikke godt, men hun er litt bedre og jeg synes det er grunn til å prøve mer og gi det litt tid.

Mens jeg har vært opptatt av Tess, har Mille hatt vondt i tennene. Tannrens i går viste at hun hadde brukket en av de største jekslene i overkjeven, og den ble fjernet. Hun måtte også fjerne to fortenner pga infeksjon oppunder tannkjøttet. Det har vært noen små tegn, men de har liksom ikke nådd bevisstheten min. Hun har de siste ukene vært veldig forsiktig med å tygge på tyggeben. Mille har aldri likt store, grove saker som f.eks. oksemuskel, så jeg reagerte ikke på at dette var noe nytt. Likevel hadde jeg en slags følelse av at noe var galt og viste en veterinær tennene hennes da hun skulle ha ormekur. Da denne konkluderte med at tannrens ikke var nødvendig, la jeg det tilside. Det er ikke mer enn 9 mnd siden siste tannrens, men da ble det ikke tatt røntgenbilde. Jeg har en del erfaring etterhvert på å få høre at det ikke er noe galt, men moralen er; stol på intuisjonen din når det handler om hvordan din hund har det.

Lykke har vært i utstillingsringen for første gang som voksen. Jeg stilte henne en gang da hun var 5 mnd, noe som ikke gikk bra i det hele tatt. Det hadde gått rimelig bra på trening, men da det gjaldt var hun meget bestemt på at hun ikke skulle stå på bordet. Etter det har jeg trent en god del med henne, men ikke kjent at vi var klare. Forvertene har også gjort en skikkelig innsats. Etterhvert har jeg tenkt at det kanskje var jeg som ikke var god nok til å trene henne og ba Carola Brusevold stille henne for meg. Carola, som har Råde Hundeskole, har masse kompetanse og erfaring med utstilling. Hun og Lykke kjenner hverandre også godt siden jeg har tatt med Lykke dit på trening. Dommeren var superfin, tålmodig og varsom.

Lykke taklet likevel ikke utstillingssituasjonen. Hun var ufokusert og viste seg ikke godt når hun løp. På bordet ville hun ikke være. Dommeren fikk se på tennene hennes, men hun sto ikke rolig nok til at hun fikk gjort en skikkelig undersøkelse av kroppen. Det gode var at Lykke reagerte med å trekke seg, hun viste ikke antydning til aggresjon. Premiegraden ble Good, på grunn av engstelighet. Det kan se ut som dette ikke bare er knyttet til utstillingssituasjonen. Kritikken ligger på siden hennes, under "Hundene". Vurderingen min er at Lykke pr. i dag ikke skal brukes i avl fordi hun er for engstelig. Hun er nå 2 år og 3 mnd. Tiden får vise om hun utvikler en større ro og selvsikkerhet med alder. Hun er ellers en pen jente med en nydelig personlighet. 

DSC04642

Lykke og Carola i ringen

DSC04655

Lykke v.d. Schoonheden

Valper

Jeg trengte en glede, så nå er en ny fortispe på vei   Hun kommer fra et kull født 7. juni på kennel Moonhaven i Sverige. Mor er Moonhaven Rolling in The Deep og far er Cirtap's Prins Ozzie Van Myra-P. Det er tre hanner og fire tisper i kullet, og enda ikke bestemt hvem av tispene jeg skal ha. Siden jeg har mer enn nok med Tess og Mille og deres forskjellige behov for aktivitet, trenger jeg en familie den nye valpen kan bo hos. Her finner du informasjon om kullet og om det å være forvert; #mce_temp_url#  Hvis du tror dette kan være noe for deg, så ta kontakt.

Med Lykke på vent, er Nena den første som skal parres. Forhåpentligvis venter hun med neste løpetid til hun har fylt 2 1/2 år i november. 


Tess - mitt hjerte

2016-06-18 00:50 | 2 kommentarer

For fire uker siden var jeg hos veterinær med Tess fordi jeg lurte på om hun hadde vondt i ryggen og kunne ha nytte av smertestillende. Jeg var ikke sikker men jeg mente jeg så en endring. Etter å ha prøvd Rimadyl uten særlig effekt, ble det besluttet å prøve Cartrophen, et smertestillende depotmedikament. Hun startet også med laserbehandling for å bedre blodgjennomstrømningen i ryggen der hun ble operert for prolaps. Smertestillende hadde ingen suveren effekt og dyrepleieren som er ansvarlig for rehabiliteringen mente symptomene til Tess ikke sto i samsvar med de kliniske funnene. Så fant jeg en kul bak vulva. En ny veterinær så på den. Hun mente det var en hevelse, ingen tumor, men kunne ikke si hvorfor den hadde kommet. Hun gjorde også en klinisk undersøkelse og fant en hjertearytmi. Tess fikk diagnostisert en klaffefeil (mitralinsuffisiens) før hun ble operert i ryggen. Ved kontroll for 8 mnd siden konkluderte hjertespesialisten med at den ikke hadde klinisk betydning. Nå bestemte vi at det skulle gjøres en mer omfattende vurdering for å vurdere om det var en annen grunn til den dårlige formen hennes. Hjertespesialisten ble koblet inn igjen og det ble gjort EKG, ultralyd og røntgen av hjertet. Hun hadde ingen hjertesvikt men EKG indikerte at det var noe med lungene. Neste skritt var CT av lungene og buken. I dag fikk jeg resultatet. Tess har en tumor i magesekken. Hun har også en forstørret eggstokk. I lunger og livmor er det usikre funn. Mandag skal det gjøres en gastroskopi og tas biopsi av tumoren for å undersøke om det er kreft eller om den er godartet.

Tess er i alle fall ikke i bedre form siden jeg kontaktet veterinær første gang. Hun vil ikke gå tur. En sjelden gang får jeg lokket henne med meg ned på veien. Da kan gleden over duftene i veikanten ta over og hun blir ivrig, men hun går aldri  mer enn 100 meter før hun snur. Bortsett fra at hun vegrer seg mot å bevege seg utenfor eiendommen, drikker hun mye vann. Matlysten er god som vanlig, men hun er ikke like intens på tigging. Hun vil gjerne være i hagen og hun blir glad og ivrig når vi trener og leker. Hun kan begynne å løpe med Mille, men det går ikke mange sekundene før hun gir seg. Hun har mye forkalkninger i ryggen, men min vurdering er at det ikke er smerter som stopper henne. Heller virker hun trøtt og sliten. Tess har alltid vært veldig opptatt av å ha meg i nærheten, men nå er hun helt ekstrem. Helst vil hun kjenne kroppen min hele tiden. Går jeg ut av hagen, avbryter hun godbitsøk og setter seg ved porten og roper på meg, 

Jeg er redd og vi trenger noen varme tanker. 

Disse bildene tok jeg i ettermiddag. Hun vet å glede seg i øyeblikket, hjertet mitt 

 thumb_DSC04565_1024thumb_DSC04542_1024Henter lekathumb_DSC04551_1024


Besøk av Lotta og Are

2016-05-23 12:17 | 0 kommentarer

Det nærmer seg rasespesialen og Are kom en tur med Lotta for å trene litt utstilling. På vei bort til barneskolen, med fin plass og nytt miljø, møtte vi tilfeldigvis Monica og Lise-Lotte Dahlmann med Hero, og de ble med på treningen. Kjempebra å få trene med flere, hunder både foran og bak, flere til å observere og enda koseligere.

thumb_DSC04309_1024

 Fine Lotta   Millemor i bakgrunnen

thumb_DSC04319_1024

 Lotta blir 11 mnd rett rundt hjørnet

thumb_DSC04346_1024

Hero og Lotta i farta, dette blir bra 

thumb_DSC04355_1024

Are og Lotta

thumb_DSC04362_1024

Lotta

thumb_DSC04370_1024

 Mille var med som demonstrasjonshund. Hun gjorde jobben, men var i grunnen temmelig uinteressert denne dagen

13250277_274143259599847_1529662898_n

Mille prøvde seg stadig på en liten bamse for å fange oppmerksomheten min

thumb_DSC04335_1024

Mille og Lotta

thumb_DSC04329_1024

Hero er sønn til Milles bror Zigge

thumb_DSC04374_1024

Monica med Hero. Imponerende hvor gode de har blitt på kort tid.

thumb_DSC04327_1024

Lotta ble målt, vi klarer ikke å få det til å bli mer enn 35 cm. Det vel får holde da, det er innenfor rasestandard, og hun er stor på alle andre måter 

thumb_IMG_0615_1024

Lotta og Hero, kusine og fetter, fant hverandre

thumb_IMG_0638_1024

 Lotta og Hero. Mille ville ikke være med på leken

thumb_IMG_0632_1024

Lotta og Hero

thumb_DSC04302_1024

 Lotta, lita jente med stor personlighet 

 Bildene fra utstillingstreningen er tatt av Lise-Lotte Dahlman, de andre har jeg tatt.


Tess er ikke i form

2016-05-22 12:15 | 3 kommentarer

Tess er ikke i form. De siste ukene har hun vegret seg mer mot aktivitet. Hun har fått smertestillende fast (Rimadyl) for å se om det ville gi noen endring. Litt bedre har det vel blitt, men jeg er ikke fornøyd. Jeg ser at hun vil mer.

Hun kan begynne å løpe med Mille, men stopper etter et minutt eller to. Hun vegrer seg mot tur, morgentur er uaktuelt. Heldigvis er hun glad i å surre rundt i hagen. Jeg tar henne med til steder som jeg vet er populære, steder med ukjente lukter og tur i byen. Hun er ivrig ut av bilen, men det blir maks en 20 minutters tur, noen ganger rett inn i bilen igjen. Vi går av og til tur med en venninnene, noe hun er veldig glad i. Det er ikke nytt at hun vil snu før oss andre, men nå skjer det tidligere og hun ser trist ut. Et par ganger har jeg valgte å bære henne den siste biten hjem, noe hun ikke ville likt hvis hun ikke syntes det var bedre enn å gå. 

Jeg utnytter at hun er glad i å trene. Hun kan nekte å bli med på tur, men er med på å gå litt fri ved fot og trene healwork i hagen. Triksing bidrar til å holde bevegelighet ved like. Ikke minst gjør det henne lykkelig. Utrolig nok fikser hun besøkshundoppgaven som en drøm. Hun er glad det meste av dagen, men det er ikke godt nok i lengden. 

I dag var vi hos veterinær Jon igjen. Røntgenbilde av ryggen viste som forventet godt med forkalkninger der hun er operert, men smertene kommer sannsynligvis av nerver i klem. Hun har begynt på et nytt smertestillende medikament, Cartrophen, et depotmedikament som gis som injeksjoner. Det tar en tre ukers tid før en kan forvente full effekt.  Hun skal også få laserbehandlinger som skal bedre blodsirkulasjonen lokalt.

Det er mange tanker som surrer rundt. Jeg vet jo at Tess har en svakhet i ryggen. Jeg har tenkt at det kan komme en akutt forverring og jeg har tenkt hun kunne få problemer med arthrose etterhvert, men dette hadde jeg i hodet mitt plassert langt fram i tid. Jeg er redd for henne. jeg jobber med å skyve bekymringen i bakgrunnen og ha fokus på det gode i hverdagen. Jeg savner de lange turene våre, men vi gleder oss med trening, lek og kos i roligere tempo.


Nena klargjort til avl

2016-05-13 22:21 | 0 kommentarer

Nå er Nena, Moonhaven Three Wishes, straks klar til avl. 20. november er hun 2 1/2 år, noe Norsk Kooikerklubb har satt som minimumsalder for parring av tisper. 

Nena har et vidunderlig lynne. Hun er mild og god, lærer fort, har arbeidslyst og er sosial med mennesker og andre hunder. Etter Norsk Kooikerklubbs føringer for avl, skal foreldredyrene ha oppnådd Excellent fra minst 1 utstilling. Nena har vært stilt 8 ganger og har oppnådd Excellent på 6 av disse. Hun er på god vei til å oppnå tittelen Norsk utstillingschampion med to små cert. Her mangler storcertet som deles ut på NKK utstillinger og på Rasespesialen.  Forvert Kari Bjerknes er kjempeflink med henne.

Resultat av helsetestene er utmerket; Nena er fri for hofteleddsdysplasi (B), patellastatus 0 (fri), øyelysing uten anmerkninger. DNA tester for WVD og ENM er tatt og vi venter på svar. Hun er hereditært fri for WVD, så det vil resultatet av testen være. Om hun skulle være bærer av ENM, vil det ikke påvirke avlen siden bærer kan parres med fri. 

Jeg har ikke tatt stilling til om Nena skal parres ved neste løpetid eller den deretter, siden en annen fortispe, Lykke,  sannsynligvis også er klar til parring til høsten. 

DSC04223DSC04155

Nena 3 uker før hun fyller 2 år.


Mille og Hero på tur

2016-05-02 00:33 | 1 kommentarer

I dag har Mille og jeg vært på tur med Monica og Hero. Hero er Milles nevø, sønn til Zigge. Monica og Hero skal debutere i utstillingsringen på Rasespesialen 4. juni, så vi har trent utstilling. Mille skal ikke stilles denne gangen, men hun demonstrerte villig hvordan det skal gjøres. Vi startet i parken i byen. Hero tok poenget med å løpe rundt, men det var vanskelig å holde fokus med MYE forstyrrelser i nytt miljø og med duer og mennesker som passerte. Vi gikk videre til Rødsparken, med masse spennende lukter men ingen andre mennesker. Hero hadde nok tenkt mye på veien gjennom byen, for nå løp han flott. Monica også   Vi fikk oss også en tur i parken og i skogen rundt.

DSC04265

Mille og Hero

DSC04235

Hero

DSC04249

Mille

DSC04253

 Mille

DSC04255

 Hero studerer fuglene

DSC04258

 Mille

DSC04260

 Mille og Hero

DSC04275

 Hero og Mille

DSC04280

DSC04296

 Hero klar til utstilling - Lykke til!


Da er vi i gang som besøkshundteam

2016-04-27 00:10 | 1 kommentarer

Så er Tess og jeg i gang som besøksvenner. De vi skal bli bedre kjent med, er en gruppe voksne personer som bor i omsorgsboliger, i private borettslag, med tilknyttet hjemmesykepleie. Dit skal vi en gang i uken, i to av tre uker (to uker med besøk og en uke "fri").

Tess var lykkelig over å få være med i byen alene med meg, og enda mer spennende ble det da vi skulle inn i et hus hvor hun ikke hadde vært før. Vi ble tatt godt i mot av en kontaktperson fra Røde Kors som er kjent i huset, og jeg fikk hilse på noen fra personalgruppen. I fellesarealene satt det rundt 15 personer. Straks vi var innenfor døren, kom tre personer for å hilse og bøyde seg over Tess. Tess sto stille litt før hun snudde ryggen til dem og presset hodet sitt inn mellom bena mine, noe hun pleier å gjøre når hun synes fremmede mennesker blir litt overveldende. Hun trengte imidlertid ikke mer enn litt rufs i pelsen og noen støttende ord fra meg før hun kom fram igjen, full av liv og utforskningslyst. Tess fikk lov til å sjekke rommet før vi begynte på hilserunden. Hun var litt usikker i starten, men etterhvert som vi beveget oss rundt i rommet, skjønte hun at oppgaven hennes var å hilse og kose litt med de som ville. Flere hadde hatt hund selv og møtte henne på en varsom måte. Noen av dem satt Tess seg tett inntil og så ut som hun kunne tenke seg å bli der en stund. Noen møtte henne på en måte som gjorde henne usikker. Tess søkte støtte hos meg og forholdt seg rolig når jeg sa det var greit. Hun var fint med på å sette seg ned, og så gjorde jeg møtene korte. Flere steder var det trangt mellom rullestolene, men Tess smøg seg mellom. Hele tiden var det folk som gikk forbi, og noen kom brått bort til henne bakfra. Tess taklet det utmerket og etterhvert kunne jeg vende mer av min oppmerksomhet mot beboerne, selvfølgelig hele tiden med et øye på Tess.

Dette var en introduksjon, ikke minst for Tess. Hun var fantastisk, jeg er både imponert og stolt av henne. Selv om hun ble litt stresset av nytt sted med masse fremmede mennesker, beholdt hun roen og interessen for hva som foregikk rundt seg. Et par ganger ble det mye for henne. Da vendte hun oppmerksomheten mot meg, og gjorde som jeg sa. Noen ganger gjorde jeg møtene korte. Hun brukte ikke mange sekundene på å avreagere. Jeg er ganske sikker på at Tess kommer til å trives med oppgaven, noe som er helt sentralt. Hundene skal ikke tvinges inn i besøksrollen, de må like det. 

Jeg ser fram til å bli mere kjent med beboerne på besøksstedet vårt. Det blir en spennende utfordring å finne ut sammen med Tess hvordan vi kan gi noe til dem, også de som ikke tar så mye initiativ selv. 


Utstilling med Nena og Lotta

2016-04-24 23:40 | 0 kommentarer

I dag har jeg kost meg med forhunder og forverter på utstilling i Letohallen.

Nena var der med Kari og Jan. Jeg har ikke sett Nena på 6 mnd. og på den tiden har hun utviklet seg noe enormt. I høst var tilbakemelding fra dommerne at hun behøvde mer tid. I dag sa dommeren, Karl-Erik Johansson, at hun var veldig godt utviklet til ikke å ha fylt to år enda. Kari gjør en super jobb med henne. Hun fikk også skryt for at hun var så sikker og trygg på bordet. Resultat: Excellent, CK og BIR (Best i rase) og BIG 2 (2. best i gruppen). Nena har to små cert og kan ikke ta imot flere. Nå er det storcertet som er målet.

Kritikken: "Utmerket vakkert feminint hode, velbårne ører med bra frynser, brune øgon, bra uttrykk, bra bitt, utmerket hals og rygglengde. Velbåren svans. Bra vinkler, rør seg mycket bra, bra farge og pels."  Kari og Nena har blitt riktig så erfarne i ringen. Kunsten nå er å få Nena til å løfte hodet og vise seg fram litt mer når hun løper.

DSC04155

DSC04202

DSC04218

DSC04223

 

Lotta og Are hadde sin debut i ringen i dag. Lotta har nettopp fyllt 9 mnd. og stilte i juniorklassen. Jeg må innrømme at jeg var spent, for de har ikke fått trent så mye på dette med utstilling. Men Lotta har mange grunnferdigheter inne, hun er vant til ståkete idrettshaller og ikke minst har hun en suveren kontakt med pappan sin. Lotta fulgte Are nydelig rundt i ringen og var riktig så flink på bordet. Resultat ble Excellent. Med trening i ringen (og en bitteliten slankekur) kan dette bli helt topp.

Kritikken: "Utmerket type, typisk feminint hode, velbårne ører med bra frynser, mørke øgon, bra hals/rygg, noe trangt kryss, bra brystkorg, tilstrekkelige vinkler, rør seg bra, bra farge men ikke så mye pels." 

DSC04196

DSC04173

DSC04180

 

Lykke var også påmeldt utstillingen i dag. Dessverre ble hun som skulle stille Lykke, syk. 


Tess besøkshund i Røde Kors

2016-04-23 10:58 | 0 kommentarer

Sist helg var Tess og jeg på Besøkshundkurs i regi av Røde Kors og i går fikk jeg vite at vi er godkjente. Jeg er kjempestolt av Tess, og ganske fornøyd med meg selv også, for det stilles høye krav til en besøkshundekvipasje. Kurset var en integrert opplæring og vurdering av hund og fører. Suverene kursledere var veterinær Katrine Handal og instruktør Camilla Holter. 

Kurset var tettpakket av matnyttig stoff. Vi fikk informasjon om retningslinjer, brukergrupper og mulige aktiviteter, og undervisning om hundens språk. Det var mye trening med hund og med det en vurdering av hvordan den fungerte i ulike situasjoner. Hunden må kunne gå rolig inn av en dør og følge fører selv om fører har oppmerksomheten et annet sted. Den må rolig kunne passere folk i rullestol, med krykker og med gåstol, gjerne med uvanlig bevegelsesmønster. Den må kunne følge både på venstre og høyre side av fører og skifte plass raskt for ikke å komme nær en møtende person som kanskje ikke går rett fram, og den må kunne vente i ro. Vi trente mye på plassering av hund og fører hos personer i stol og i seng. Det var faktisk ganske utfordrende å få plassert seg sånn at personen kunne nå hunden med så stor avstand han ønsket og fører hadde kontrollen. Gjennom hele kurset ble det lagt vekt på at hunden skal trives med disse oppgavene. Sammen med bruker skal hunden alltid ha en rømmingsvei så den ikke behøver å sette grenser på en måte som skremmer. Hundene ble testet på hvordan de reagerte på ubehagelig håndtering, som å bli dratt i halen, holdt fast i potene, få en person brått over seg og ikke minst tette klemmer.

Tess tok alle utfordringene med glans. Det var slett ikke alt hun likte, men hun tolererte det. Når det gjelder å følge meg, er hun helt topp. Det jeg skal trene på er ubehagelig håndtering. Den store utfordringen vår er ro uten godbiter. Med godbiter i lommen får jeg all oppmerksomheten hennes, og det er jo ikke meningen. Hunden skal kunne ha oppmerksomheten hos tredjeperson mens den samtidig følger fører. I andre runde, med fem brukerbesøk hos fremmede figuranter, overraskende passeringer og venting på venteværelse, tok jeg ikke med godbiter. Jeg kunne se hvor hardt Tess tenkte for å pønske ut reglene. Hun fant ut av det mye raskere enn jeg hadde forventet, vendte oppmerksomheten mot den vi besøkte og begynte å nyte kosen hun fikk derfra. Håpet mitt er at hun vil akseptere at det er egne regler for denne oppgaven. 

Mine tanker om å være besøksvenn med hund har kommet gradvis gjennom de siste par årene. Jeg hadde faktisk ikke trodd at verken Tess eller Mille ville verken like eller klare en sånn oppgave. Gjennom alle besøk av valpeinteresserte og valpekjøpere har jeg imidlertid sett hvordan Tess nyter kontakt med nær sagt alle som kommer på besøk. Mille er nok en mer typisk kooiker, hun hilser og legger seg så litt til siden hvis hun ikke blir invitert til kontakt. Tess sitter gjerne oppå gjestene.

I tillegg til kurset med hund må fører gjennomføre et generelt besøksvennkurs, kurs i førstehjelp, kurs i psykososial førstehjelp og et kurs i kunnskap om Røde Kors. Det forventes oppmøte på månedlige møter. Det er ansvarlig i Røde Kors som gjør de formelle avtaler og endringer i avtaler skal taes opp med denne. Besøksvenner binder seg til et besøk hver 14. dag i et år.

Røde Kors har hatt besøkstjeneste siden rett etter annen verdenskrig. Besøkstjeneste med hund ble startet i Norge for 5 år siden. Det er nå ca 600 besøkshundekvipasjer i landet og 100 av disse er i Østfold. Behovet er mye større men utviklingen tar tid fordi alt arbeidet med opplæring og organisering også gjøres på frivillig basis. Besøkene deles i tre kategorier; turgåing, besøk i institusjon og besøk hos enkeltpersoner (som kan bo i institusjon). Tess og jeg er godkjent for alle kategorier. Den største gruppen brukere er eldre, men det er også yngre personer som av ulike grunner er ensomme. Det er mye forskning som viser at både fysisk og psykisk helsetilstand blir bedre gjennom kontakt med en hund. Mange av brukerne har hatt hund tidligere og ønsker nær kontakt med hunden mens for andre handler det om at de finner ro med en hund i rommet. En sentral del av besøket er selvsagt førers kontakt med bruker. 

Allerede neste uke skal jeg på et møte hvor det blant annet behandles nye søknader. Jeg er veldig spent på om noen passer for oss.



RSS