Kennel Kooimaroon

I helgen var Tess og Mille hjemme en veldig lang dag mens mor traff kollegaer fra den første jobben som sykepleier (noe som forøvrig var kjempeartig). De hadde strålende tilbud om tur og besøk hos nabo Tone og Trygve på 12. Tess ville ikke ut, så Tone valgte å bære henne ned i hagen for å få henne til å tisse. Der satte hun seg demonstrativt ned og snudde hodet en annen vei da Trygve kom med ballen og ville leke. Trygve som hun er så glad i. Tone fikk lurt med seg Tess hjem, men der satt hun i vinduet og så mot huset sitt mens hun beklaget seg høylydt. Dermed ble de sendt hjem igjen begge to. Stakkars lille Mille fikk verken tur eller være på besøk, enda hun oppførte seg så pent som det går an. Da jeg kom hjem utpå natta, ble Tess fornærmet fordi tisseturen ikke ble langtur. Tess er Tess.

Med besøk halve uken ble det ikke så mye trening som vanlig, men litt har det blitt. Begge var med på lydighetstreningen med Villhunden, og Tess var med i konkurransegruppen på Kambo. På mandagstreningen får de litt hver. Det betyr at begge får aktivisering og miljøtrening, men det er langt fra effektivt mht. ferdigheter. Spesielt fordi instruktør Hege har et opplegg for timen som de da må hoppe inn og ut av. Uansett, Mille har blitt riktig så flink. Hun jobbet godt under lineføring, med super kontakt.  Vi fokuserte bl.a. på at hun skulle starte samtidig med meg, ikke rett etter. Dette har jeg jobbet mye med, og nå kom vi bokstavelig talt et skritt videre. Å trene på dette med en vegg på venstre side, var skikkelig effektivt. Hun er ikke av de mest utholdende, men Tess var heller ikke det på den alderen så det tar jeg helt med ro.

Tess var lett hypoman på begge treningene. På konkurransegruppen syntes hun det var så stas og ble så ivrig at hun sa høyt og tydelig fra hvis hun ikke syntes kommando med derpå følgende godbit kom raskt nok. Ikke fritt for at jeg ble litt flau. Hun vet så godt hva hun skal gjøre, men må liksom hoppe litt rundt med rumpa før hun setter seg på plass. Går halvveis foran meg og stirrer meg inn i øynene for at godbiten skal komme litt raskere enn hun tenker at jeg vil gi henne den. Vi prøvde stå under marsj alene i ringen. Første forsøk kom hun gående etter meg. Andre gangen tok jeg meg tid til å hjelpe henne med å konsentrere seg før vi startet, og da gikk det bra. Det hjelper når jeg holder på kontakten en stund og forteller at vi skal jobbe, ikke bare nøyer meg med et øyeblikks kontakt. Etterhvert blir hun sliten hun også, og konsentrasjonsevnen daler. Men aktivitetsnivået er fortsatt på topp og hun må tilslutt kommanderes i pause. Hjemme er hun på igjen og vil trene mer. Jeg kan iallefall ikke klage på engasjement og kontakt, og hun er søt som få . Tess er Tess.

       

I dag er jeg temmelig lei endel andre hundeeiere. Og glad for noen.

Mille er redd for store hunder. På tur begynner hun ofte å bjeffe hvis den andre hunden kommer nærmere enn 4-5 meter. Hvis den er langt nok unna når vi oppdager den, kan jeg ofte klare å roe henne så vi kan passere på normalt vis eller stå utenfor veien til den andre hunden med eier har passert. Men så er det de som absolutt vil at hunden deres skal hilse på Mille - selv om jeg sier at det skal vi ikke. Ja, men de vil jo hilse eller Min hund er så snill, er ikke uvanlige kommentarer. Så er den andre hunden plutselig helt oppi ansiktet på Mille, gjerne i et ulåst flexibånd. Noen ganger sier Mille bestemt fra at det der vil hun ikke ha noe av. Er hunden stor, hyler hun og kaster seg bak meg. Noen eiere fatter da poenget og trekker seg bort. Noen himler med øynene eller kommer med en sur kommentar. Og noen klarer å bli stående med hunden helt oppi oss. Andre er tilsynelatende på vei rett fordi, men akkurat i det de passerer, gjør deres hund et utfall. Eieren har så slakt bånd at den kommer kloss oppi Mille. Redsel og hyl. Jeg blir både sint og lei meg i disse situasjonene. Det er så forferdelig ødeleggende når jeg prøver å få henne trygg og rolig i møte med andre hunder.

Å møte en for Mille potensielt farlig hund når Tess også er med, gjør ikke saken bedre. Da skal vi ha god avstand når vi passerer for at det ikke skal bli skikkelig rabalder. Tess er heller ikke glad for store hunder, men møter er ikke noe problem når jeg går med henne alene. Blir hun redd, knurrer hun litt og setter seg bak meg. Sammen kan de trekke opp hverandre til et skikkelig uvær. Hvis jeg ser det trekker opp eller tror det vil, velger jeg å gå en annen vei eller gå langt ut på siden hvis det er mulig. Hvis jeg kommer hundene i forkjøpet, kan passeringen forløpe helt rolig. Heldigvis er ikke folk så ivrige etter å la hunden sin hilse på to andre hunder, men jeg har faktisk gått over på den andre siden av riksveien, bare for å oppleve at mannen med bikkja kom etter for at hans hund skulle få hilse.

Så er det de som fatter med engang at Mille er redd. Noen går videre, og da er verden sorgløs. Noen få bidrar positivt til treningen ved å stoppe så langt unna som mulig, holde sin hund tett inntil seg og begynne å prate med meg. Vidunderlige, kloke mennesker. I disse situasjonene roer Mille seg etter en stund. Det er gull verdt at hun opplever at det går an å være i nærheten av andre hunder uten at hun må ha nærkontakt - også på tur.  For på trening med mange andre hunder rundt, går det greit. Hun er til og med kjempebra på fellesdekk og er slett ikke den første som reiser seg selv om en av de andre hundene gjør det. Kommer andre for nær, sier hun fra, tydelig men ganske sivilisert.

Det er ikke sånn at Mille aldri hilser på andre hunder. Små og rolige hunder er trygge. Noen blir hun skikkelig glad for å møte. Takk til de eierne som stopper på avstand og spør om hundene skal hilse. At akkurat det skal være så vanskelig! Hvis hun ikke bjeffer, får hun hilse. Et par ganger i det siste har jeg møtt eiere som ikke har snudd og gått hvis hun har markert seg. Vi har fjernet hundene litt fra hverandre og latt dem prøve igjen. Begge disse andre hundene, var fortsatt interessert i kontakt etter den første briskingen fra Mille. Etter tre og fire ganger, gikk Mille i lekestilling. Sånne hundeeiere liker jeg!

Det er vel ikke bare jeg som opplever sånne situasjoner?

       

I går var Mille og jeg på en deilig skogstur i solskinnet, bare oss to. Jeg synes det er fint å ha alentid med en av hundene av og til. Tess ville ikke være med. Hun skjønner at når sekken kommer fram, betyr det som ofte biltur. Som regel overtaler jeg henne til å bli med men i går valgte jeg å la henne bli hjemme. Jeg skulle ønske jeg kunne forklare henne hva som venter i den andre enden av bilturen.

Mille var lykkelig over å få komme i skogen, og kjempefornøyd over alt vannet etter regnet. Vi føk avgårde så søla skvatt. I pausen fikk Mille grave seg noen hull. Hun stikker også hodet ned i alle hull vi kommer forbi, og det er veldig mange flere enn jeg legger merke til! Hun har masse instinkt på å søke etter smågnagere, den jenta. Det eneste hun ikke var fornøyd med, var å plukke sopp. Det er stas å gå utenfor stien, men å stoppe og vente... Men mor klarer ikke å gå forbi soppen, og heller ikke å la være å ta små utstikkere til spesielle plasser. Det skulle ikke være ikke være sopptur, så jeg hadde ikke med noe å plukke i, men bærsjeposer har en jo alltid . Vi kom hjem med to poser fulle av traktkantarell + noe vanlig kantarell. Nå står traktkantarellen til tørk i stekeovnen.

Om kvelden skulle det være Tess sin tur. Glade og fornøyde dro vi til Moss for å trene freestyle, bare for å oppdage at vi var de eneste som kom . Hadde jeg sjekket gruppens facebookside på forhånd, hadde jeg oppdaget at flere hadde skrevet at de ikke skulle komme og kanskje trukket den konklusjonen. Gjett hva jeg gjør neste uke. Vi var fryktelig skuffet begge to. Tess måtte løftes inn i bilen igjen. Tenk å måtte kjøre bil og så atpåtil gå før de andre hundene kommer! Hun fikk seg imidlertid en treningsøkt i hagen på vei hjem.

De siste ukene har jeg trent heelworkposisjoner med Tess, og jeg synes hun er så FLINK . Jeg har også funnet fram et gammelt HTM program som jeg aldri syntes jeg fikk til slutten på. Men jeg har også noe annen musikk som lokker. Selv om det ikke skulle bli noe konkurrering, er det tilfredsstillende å få enkeltøvelser til å henge sammen til et helt program. 

I dag skal vi en tur på festningn hvor hundene kan løpe fritt. I helgen skal jeg holde kurs i Oslo, så da blir det i hvertfall ingen langtur.

God helg til dere som finner på å stikke innom .

       

Det ble ikke så mye fellestrening som jeg hadde håpet denne uken, men litt har det blitt. Mandag hadde Tess og jeg en økt med Villhunden hundeskole. Der trente vi kontakt under lineføring, med partner og klikker. Partner klikket når hunden tok kontakt, og fører belønnet. Tess er egentlig veldig god på kontakt, men dette er jo noe en alltid kan trene mer på.

Ellers har vi løpt ut mellom regndråpene. Jeg må trene begge hundene på å bli mere presise. Denne uken har jeg jobbet med å forbedre fotposisjonen. Mille har en flott innsitt, men har vært dårlig på å snu til venstre. Innsitten til Tess har blitt utrolig skjev i det siste, Hun kan vende uten at vi går i beina på hverandre, men kan bli bedre. Jeg har gått tilbake til start og jobbet med forflytting til ny plass. Med Tess har jeg vært runden om håndsignal ved innsitt. Jeg har virkelig mobilisert tålmodighet for å ikke gå for fort fram og ikke trene for mye forskjellig i samme økt. Etter fem dager har Tess igjen en nydelig insitt, og ingen spenner bein for hverandre lenger. Jeg tror nesten det største problemet er å finne rett sort godbiter; ikke så deilig at Tess går i taket og ikke så kjedelig at Mille ikke gidder.

Mille kan plutselig flere freestyleøvelser. Jeg har syntes hun har vært treg til å lære. Sannsynligvis er det fordi jeg har sammenlignet henne for mye med Tess som har trent mye lenger og lærer raskere fordi hun har mere å bygge på. Noe som er moro, er å trene på at de gjør samme øvelse samtidig. De kan gå bakover og de kan spinne. De er utrolig søte når de følger med på hverandre underveis. Det ser ut som Mille av og til bruker Tess som støtte på hva hun skal gjøre, men jeg har mistanke om at årsaken like mye er å følge med på om den andre får en godbit før dem. Det er nok skummelt både å snu seg fra meg i spinnen og rygge vekk fra meg .

Når det gjelder planer, har jeg fått et prioriteringsproblem. Både utstillingstrening, konkurransegruppe rettet mot lydighetsprøven klasse 1 og fellestrening på Råde hundeskole foregår på samme dag - samtidig . Tenker...

       

I dag har vi vært på skogstur og gått oss bort! Sånn kan det bli når den ene foten følger den andre på jakt etter sopp. Jeg så bare ned jeg, gikk fra sopp til sopp, og plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke hadde noen anelse om hvor stien var. Etter en halvtimes virring - hvor vi blant annet gikk forbi et digert felt med fåresopp uten noe å plukke i , var vi i et terreng hvor vi absolutt ikke skulle være og jeg fant ut at jeg fikk sette min lit til Tess. Hun har tatt seg adskillige skogsturer på egenhånd og alltid kommet tilbake til samme stedet. Så jenta fikk beskjed om å finne veien og avsted bar det, meget målbevisst. Mille og jeg hang etter. Tess har ikke skjønt at det ikke er plass til meg alle steder hvor hun kan gå, men jeg turde ikke forstyrre henne så vi føk gjennom noen temmelig tette kratt. Rett fram.

Vi kom ikke tilbake til samme stedet, men vi kom til en liten skogsvei som vi kunne følge tilbake til utgangspunktet. Det er selvfølgelig en liten mulighet for at det var helt tilfeldig, men jeg er ganske sikker på at Tess visste hvor hun skulle. Hurra for kooikernes luktesans!

       

Det er vel sånn med mange prosjekter at når de er ferdige, ser en hvordan det kunne blitt gjort bedre. Men jeg har bestemt meg for å være fornøyd med hjemmesiden. Og fotoalbum kommer etterhvert.

Denne helgen har vi hatt besøk av tante-Jorun. Og Mille har varslet. Alle lyder som ikke kom fra noen av oss tre i familen, måtte det sies fra om. Hun har mye vakthund i seg den jenta, og for tiden er hun også ganske skvetten. En koffert som ble trillet bortover gangen, var visst noe av det skumleste hun hadde sett og hørt på lenge. Heldigvis lar hun seg fort roe og kan undersøke det som skremmer henne. Det er en fin balanse det der; få henne til å stoppe bjeffingen samtidig som jeg ikke vil skjenne på henne og ikke trøste.

I går fikk Mille gå lang tur med Eli. Tess og jeg ble med en liten bit før vi snudde hjemover. Forrige uke hadde jeg en kneoperasjon, og det beinet er ikke helt villig til å gå langt enda. Jeg er kjempeglad for den hjelpen jeg får til å gi Tess og Mille skikkelige turer. Forrige uke var de noen dager hos Ragnhild i Oslo. Hun skrøt masse av dem; syntes de var tillitsfulle og lette å ha med å gjøre - og sånnt blir jo mor stolt av . Ragnhild hadde blitt stolt hun også når fremmede mennesker stoppet henne på tur, lurte på hva slags rase det var og syntes de var fine. Det opplever vi jo stadig vekk med en kooiker som er en relativt sjelden rase, og som ER vakre.

Ellers er det mye vi kan gjøre i hagen når vi ikke kan gå lange turer. Tess kaster jeg ball med og Mille springer rundt i full fart på egenhånd. Søk etter godbiter er mektig populært. De er premiesøte der de sitter stille bak en busk og venter til jeg har lagt ut godbitene. I helgen har vi også hatt masse oppvisning av triks for gjesten vår. Særlig Tess elsker å vise seg fram. Mille er inne i en periode hvor hun stadig tilbyr "å spille død". Det synes hun er det flinkeste hun gjør (og jeg synes hun er veldig flink jeg også).

Nå gleder jeg meg til en ny uke hvor vi endelig skal komme igang med fellestreninger igjen, etter en lang sommerferie.

Ha en fin uke!