Blogg

Med magen i bløt

2012-02-28 23:15 | 1 kommentarer

I dag har Tess og jeg deltatt i internkonkurranse i hundeklubben. Vi har ikke vært der på et par mnd. og Tess var yr av glede over være der igjen. Før vi skulle i ringen var hun så ivrig at hun overhode ikke forsto kommandoene mine. Plassen var en eneste stor vanndam. Likevel kom vi på tredjeplass av fem startende.

Alle deltar i fellesdekk. Deretter velger hver ekvipasje fire øvelser. Allle øvelsene gir maks 10 poeng. Vi fikk 39 poeng og er kjempefornøyde. Poengsummene varierte fra 33 til 41 av 50 mulige.

I fellesdekken begynte Tess å klage etter ett minutt. Da jeg ikke reddet henne, satte hun seg opp. Jeg skjønner henne godt; hvem vil vel ligge meg magen i bløt i to minutter. Heldigvis hadde det gått 1 1/2 minutt før hun satte seg opp, så vi fikk 5 poeng.

I stå under marsj løftet hun rumpa opp fra vanndammen mens vi ventet på videre kommando. Under ståen gikk hun et lite skritt forover. 8,5 poeng.

Avstandskontroll var neste øvelse. Her trengte hun dobbeltkommando under den første dekken. Hun hadde imidlertid rumpa på samme plassen under hele øvelsen; ingen forflytning framover. Dette har vi jobbet mye med, så jeg er veldig godt fornøyd med øvelsen. Dobbeltkommando trenger hun sjelden, så det ser jeg ikke som noe stort problem. Vi fikk 7 poeng.

I hopp over hinder hadde hun rumpa noen centimeter over bakken etter at jeg gikk fra henne, men hun hoppet pent og gjorde en perfekt innsitt. 9 poeng.

Innkalling var den siste av øvelsene våre i dag. Igjen hadde hun rumpa over bakken i sitt, men kom som en kule med flott innsitt. Her fikk vi 9,5 poeng.

På banen i dag var Tess superkonsentrert. Trekkene besto i stor grad av at Tess ikke ville ha rumpe og mage i iskaldt vann. Og fører gjorde ingen feil  . Vi fikk med oss hjem en søt kopp med klubbens logo, og et knallgult halsbånd. Moro  .


Kjære, sære Tess

2012-02-17 21:39 | 0 kommentarer

Det er aldri helt sikkert hvor langt vi kommer til å gå og hvor vi ender når Tess er med på tur. Tess er en dame som vet hva hun vil. Mille er alltid lykkelig for å få være med på tur, gir tydelig beskjed om hva hun har lyst til og innretter seg etter mine beslutninger. Tess er overhode ikke like innstilt på å innrette seg.

I dag bestemte jeg meg for at jeg ville opp i skogen. Det tar oss fem snuseminutter å komme opp i lysløypa. Hurra! Tess vil være med videre. Ti minutter til går det bra, og så setter hun seg rett ned. Flere har foreslått at jeg bare skal dra henne med meg, men det er ikke noe alternativ. For det første er redd hun protesterer fordi hun har vondt i kroppen. Hun har hatt noen låsninger i nakke og rygg. Jeg synes også det er respektløst å tvinge når motstanden er så stor. Og til syvende og sist er det ikke mulig. Da ville jeg laget dypt spor i stien.

Av og til går jeg hjem med henne og går en ny tur med Mille. I dag vil jeg at Tess skal være med, så jeg bruker de metodene jeg har. Jeg lokker, snakker strengt til henne og gir henne en liten puff i rumpa, og da blir hun med noen meter til. Så stopper hun, senker hodet og ser på meg med et blikk som sier; skjønner du ikke at jeg ikke vil. Nå er du ikke snill. Og jeg lurer på om jeg er så lite snill som hun synes å gi uttrykk for. Innimellom fordyper hun seg i snusing. Da kommer vi et godt stykke framover og koser oss alle tre.

Ved den første stien vekk fra lysløypa, vil hun ta av. Det sier meg at hun ikke har vondt, det er motivasjonen det er noe i veien med. Jeg vil ikke gå samme veien som Tess vil, så jeg lokker henne videre med godbiter. Selvfølgelig har jeg lurt på om dette vil føre til at hun ikke vil gå i det hele tatt hvis hun ikke får godbiter, men det fungerer ikke sånn for Tess. Hvis hun får gå der hun vil, trenger hun ikke godbiter i det hele tatt. Mille er stort sett tålmodig, men piper litt når hun synes det blir nok somling.

Og sånn går det inntil jeg velger å ta av ned en sti. Både sti og retning hjem passer frøkna, så herfra går det i full fart. Mille er lykkelig. Nede på veien holder vi også godt tempo. Så tror jeg Tess skal velge raskeste veien hjem, men nei. Istedet styrer hun rett mot et lite skogholt og tar med Mille og meg på en ekstratur.

Tess oppfører seg ikke alltid som dette. Tidligere i uken var hun lykkelig med på to timers turer to dager på rad. Da blir Mille og jeg også glade. Andre dager går Mille og jeg på langtur alene, og Tess får lek i hagen istedet. På dager som i dag kan jeg bli så skrekkelig irritert og oppgitt over henne, men også forundret og lattermild. Kjære, sære Tess


Veloppdragne hunder?

2012-02-06 21:14 | 1 kommentarer

I det forrige blogginnlegget skrev jeg om hundene mine som av og til tar seg en tur på egenhånd. Det begynte som en liten statusoppdatering på Facebook, og så tenkte jeg at jeg gjerne ville dele mer. Det kjentes bittelitt skummelt; hva ville andre hundeeiere tenke om meg nå tro? Så fikk jeg flere gode tilbakemeldinger og det kjentes både overraskende og selvfølgelig at andre kjente seg igjen.

Hvorfor sitter det så langt inne å dele problemene i en hundeeiers hverdag? Jeg vet det ikke bare gjelder meg.

Mine hunder er ikke veloppdragne på alle områder. Mille bjeffer på endel av de andre hundene vi møter; noen ganger blir hun skremt og andre ganger vil hun hilse. Tess kan finne på å kaste seg mot en person når vi går tur fordi hun vil hilse på akkurat det mennesket. Der er hun ikke akkurat noen typisk kooiker. Heldigvis oppfører hun seg ikke sånn når hun går løs. Tess kan bli så besatt av å snuse når vi går langs veien, at vi knapt kommer oss videre. Og vil hun ikke være med lenger, setter hun seg rett ned på rumpa så jeg hadde laget hull i asfalten om jeg skulle fått henne med videre. Og så er det de tingene som noen andre mener er et problem, som at jeg lar hundene gå først ut døra. Jeg vet at jeg kan lære dem å sitte stille til jeg har gått ut, men jeg synes egentlig det er greit som det er.

Jeg vet at jeg har gjort dumme ting. Tess var min første hund som voksen, så mye av det jeg kan om å trene hund har jeg lært i samspill med henne. Som valp syntes for eksempel både jeg og venner som kom på besøk, at hun var kjempesøt når hun kom springende, og hoppende og dansende hilste overstrømmende på dem. Det er fortsatt til å bli sjarmert av, men ikke like behagelig når hun nå er voksen og veier 12 kg. Jeg løser det ved å lukke døra til stuen for så å spørre gjestene om de er klare til en overstrømmende mottakelseskommite. Det er de fleste. Jeg synes ikke dette er en staselig oppførsel, men jeg har heller ikke tatt det så alvorlig at jeg har jobbet mye med det.

Hadde jeg ikke latt Tess snuse så mye som liten, hadde hun kanskje ikke vært så ille i dag. Tess tigger, men hun gjør det taust og liggende. Dette synes jeg er greit nok. Tess skravler usedvanlig mye, hun griner når hun må ligge på gulvet på toget og hun kan bjeffe hvis hun synes det blir for lange pauser når vi trener. Mille har jeg ikke svart på samme måte som jeg gjorde med Tess. Det er nok med en skravlebøtte i familien.

De har altså noen svakheter når det gjelder hverdagslydighet. Samtidig er det så mye de kan. De kan mange lydighetsmomenter og triks. Tess kan hente en avis å legge den i hånden min. Hun kan også rydde opp lekene sine. Både Tess og Mille kan finne nøklene mine når jeg gjemmer dem. De blir alltid stående i yttergangen til de får lov til å gå videre inn. Hvis jeg sier de må skylle beina, går de rett inn på badet selv om de ikke kan fordra å bli dusjet. De skjønner alvor; hvis jeg formidler at vi må gå "fort og fint", blir det fart på dem og de kan gå riktig så pent ved siden av hverandre. Mille er tålmodigheten selv når det gjelder å vente på tur, og blir lykkelig og i farta når det er hennes tur til å være i fokus.

Alt som avviker fra det som i mange fora framstilles som den ideelle hunden, kan til tider få meg til å lure på om jeg er en elendig hundeeier. Det hadde selvfølgelig vært moro å ha en hund som oppfører seg eksemplarisk i alle situasjoner. En del av unotene vet jeg at jeg selv er ansvarlig for. Annet har sammenheng med rase og personlighet. Det meste kan sikkert trenes bort. Hvis jeg prioriterer det. Akkurat nå arbeider jeg i alle fall med Milles bjeffing, denne tuppa mi som kan være så høylydt i reaksjonene sine. Kanskje tar jeg fatt i noe av det andre mindre perfekte i neste omgang. Og mellom alvoret skal vi ha det moro  .

 

 


Hunder på tur på egenhånd

2012-02-01 21:10 | 2 kommentarer

I dag var Mille på skogstur alene, for første gang. Jeg var på tur med en venninne, og bestemte meg for at Mille og Tess skulle få gå løs på omgang.

Tess hadde en lykkelig barndom. De første tre årene av sitt liv gikk hun alltid løs. Jeg har jobbet veldig mye med innkalling med henne, gjemt meg i skogen og trent i alle slags mijøer. Jeg går aldri på tur uten godbiter og vi leker og trener litt underveis. Problemet er bare at hun blir døv når hun får ferten av rådyr. Som regel var hun tilbake etter 10 - 15 minutter. En gang, sammen med hundevennen sin, var hun borte i to timer. Jeg har sjelden vært så redd. Men jeg fortsatte å ta sjansen på at det ikke skulle skje noe fordi hun koste seg sånn og nesten hele tiden holdt seg i nærheten og kom på innkalling. Så økte ulvebestanden og jeg våget ikke å slippe henne mer. Tess tar nemlig los på rådyr, og det skal være de hundene ulven går etter. De vet vel at da er det et bytte foran hunden. Dermed har jeg stort sett hatt henne i bånd det siste halvannet året.

Mille fikk gå løs fra jeg fikk henne 4 1/2 mnd gammel.  Hjemme i hagen fikk begge leke fritt. Sist vinter tok de seg imidlertid noen turer sammen hjemmefra. Vi har mye rådyr og hare rundt huset. Tre kvarter borte synes jeg er nok, så da ble det bånd en stund. Heldigvis finnes det noen jorder og små skogsområder hvor jeg likevel har sluppet begge.

I vinter har jeg igjen latt Mille gå endel løs i skogen når jeg har hatt henne med på tur alene, og det har gått kjempefint. Hun har holdt seg i nærheten av meg, toppen sprunget 50 meter og kommet tilbake på innkalling. Mille har aldri vært så opptatt av rådyr, det er fugl som er hennes greie. Det er Mille som finner de døde fuglungene som har fallt ut av redet, og de som er skadet og sitter inni en busk. Hun er så forsiktig med dem, men det er en annen historie. Og ikke visste jeg at det var så mange fugler inni hekken om kvelden før Mille viste meg det. I dag var vel ferskt rådyrspor i nesen for fristende til å motstå. Hun oppførte seg pent lenge, men plutselig strøk hun avgårde. Ikke ut på jordene, men rett inn i dype skogen. Skikkelig redd ble jeg. Jeg gikk opp på en høyde for å rope på henne, var slett ikke sikker på at denne lille jenta mi ville finne veien hjem igjen. Og så mye kan skje på veien. Tess hjalp til å rope, hun kan bjeffe på kommando. Etter 15 minutter kommer Mille løpende tilbake, storfornøyd.

Jeg synes det er et forferdelig dilemma hvorvidt jeg skal la dem gå løs eller ikke. De er glade og fornøyde når de er på tur i bånd, men jeg ser jo hvordan de smiler med hele kroppen når de får gå løs, også når de bare tasler i beina mine. Og det er jo en slags hunderett å få lange skikkelig ut av og til. Men skal jeg ta sjansen på at de tar seg en tur? Akkurat i dag vet jeg ikke. 

Sist sommer gjerdet jeg inn hagen, så nå har de i alle fall et trygt sted å leke og løpe litt hjemme. Men som ute i naturen er det jo ikke...