Blogg

Hunder på tur på egenhånd

2012-02-01 21:10 | 2 kommentarer

I dag var Mille på skogstur alene, for første gang. Jeg var på tur med en venninne, og bestemte meg for at Mille og Tess skulle få gå løs på omgang.

Tess hadde en lykkelig barndom. De første tre årene av sitt liv gikk hun alltid løs. Jeg har jobbet veldig mye med innkalling med henne, gjemt meg i skogen og trent i alle slags mijøer. Jeg går aldri på tur uten godbiter og vi leker og trener litt underveis. Problemet er bare at hun blir døv når hun får ferten av rådyr. Som regel var hun tilbake etter 10 - 15 minutter. En gang, sammen med hundevennen sin, var hun borte i to timer. Jeg har sjelden vært så redd. Men jeg fortsatte å ta sjansen på at det ikke skulle skje noe fordi hun koste seg sånn og nesten hele tiden holdt seg i nærheten og kom på innkalling. Så økte ulvebestanden og jeg våget ikke å slippe henne mer. Tess tar nemlig los på rådyr, og det skal være de hundene ulven går etter. De vet vel at da er det et bytte foran hunden. Dermed har jeg stort sett hatt henne i bånd det siste halvannet året.

Mille fikk gå løs fra jeg fikk henne 4 1/2 mnd gammel.  Hjemme i hagen fikk begge leke fritt. Sist vinter tok de seg imidlertid noen turer sammen hjemmefra. Vi har mye rådyr og hare rundt huset. Tre kvarter borte synes jeg er nok, så da ble det bånd en stund. Heldigvis finnes det noen jorder og små skogsområder hvor jeg likevel har sluppet begge.

I vinter har jeg igjen latt Mille gå endel løs i skogen når jeg har hatt henne med på tur alene, og det har gått kjempefint. Hun har holdt seg i nærheten av meg, toppen sprunget 50 meter og kommet tilbake på innkalling. Mille har aldri vært så opptatt av rådyr, det er fugl som er hennes greie. Det er Mille som finner de døde fuglungene som har fallt ut av redet, og de som er skadet og sitter inni en busk. Hun er så forsiktig med dem, men det er en annen historie. Og ikke visste jeg at det var så mange fugler inni hekken om kvelden før Mille viste meg det. I dag var vel ferskt rådyrspor i nesen for fristende til å motstå. Hun oppførte seg pent lenge, men plutselig strøk hun avgårde. Ikke ut på jordene, men rett inn i dype skogen. Skikkelig redd ble jeg. Jeg gikk opp på en høyde for å rope på henne, var slett ikke sikker på at denne lille jenta mi ville finne veien hjem igjen. Og så mye kan skje på veien. Tess hjalp til å rope, hun kan bjeffe på kommando. Etter 15 minutter kommer Mille løpende tilbake, storfornøyd.

Jeg synes det er et forferdelig dilemma hvorvidt jeg skal la dem gå løs eller ikke. De er glade og fornøyde når de er på tur i bånd, men jeg ser jo hvordan de smiler med hele kroppen når de får gå løs, også når de bare tasler i beina mine. Og det er jo en slags hunderett å få lange skikkelig ut av og til. Men skal jeg ta sjansen på at de tar seg en tur? Akkurat i dag vet jeg ikke. 

Sist sommer gjerdet jeg inn hagen, så nå har de i alle fall et trygt sted å leke og løpe litt hjemme. Men som ute i naturen er det jo ikke...