Blogg

Kjære, sære Tess

2012-02-17 21:39 | 0 kommentarer

Det er aldri helt sikkert hvor langt vi kommer til å gå og hvor vi ender når Tess er med på tur. Tess er en dame som vet hva hun vil. Mille er alltid lykkelig for å få være med på tur, gir tydelig beskjed om hva hun har lyst til og innretter seg etter mine beslutninger. Tess er overhode ikke like innstilt på å innrette seg.

I dag bestemte jeg meg for at jeg ville opp i skogen. Det tar oss fem snuseminutter å komme opp i lysløypa. Hurra! Tess vil være med videre. Ti minutter til går det bra, og så setter hun seg rett ned. Flere har foreslått at jeg bare skal dra henne med meg, men det er ikke noe alternativ. For det første er redd hun protesterer fordi hun har vondt i kroppen. Hun har hatt noen låsninger i nakke og rygg. Jeg synes også det er respektløst å tvinge når motstanden er så stor. Og til syvende og sist er det ikke mulig. Da ville jeg laget dypt spor i stien.

Av og til går jeg hjem med henne og går en ny tur med Mille. I dag vil jeg at Tess skal være med, så jeg bruker de metodene jeg har. Jeg lokker, snakker strengt til henne og gir henne en liten puff i rumpa, og da blir hun med noen meter til. Så stopper hun, senker hodet og ser på meg med et blikk som sier; skjønner du ikke at jeg ikke vil. Nå er du ikke snill. Og jeg lurer på om jeg er så lite snill som hun synes å gi uttrykk for. Innimellom fordyper hun seg i snusing. Da kommer vi et godt stykke framover og koser oss alle tre.

Ved den første stien vekk fra lysløypa, vil hun ta av. Det sier meg at hun ikke har vondt, det er motivasjonen det er noe i veien med. Jeg vil ikke gå samme veien som Tess vil, så jeg lokker henne videre med godbiter. Selvfølgelig har jeg lurt på om dette vil føre til at hun ikke vil gå i det hele tatt hvis hun ikke får godbiter, men det fungerer ikke sånn for Tess. Hvis hun får gå der hun vil, trenger hun ikke godbiter i det hele tatt. Mille er stort sett tålmodig, men piper litt når hun synes det blir nok somling.

Og sånn går det inntil jeg velger å ta av ned en sti. Både sti og retning hjem passer frøkna, så herfra går det i full fart. Mille er lykkelig. Nede på veien holder vi også godt tempo. Så tror jeg Tess skal velge raskeste veien hjem, men nei. Istedet styrer hun rett mot et lite skogholt og tar med Mille og meg på en ekstratur.

Tess oppfører seg ikke alltid som dette. Tidligere i uken var hun lykkelig med på to timers turer to dager på rad. Da blir Mille og jeg også glade. Andre dager går Mille og jeg på langtur alene, og Tess får lek i hagen istedet. På dager som i dag kan jeg bli så skrekkelig irritert og oppgitt over henne, men også forundret og lattermild. Kjære, sære Tess