Blogg

Bjeffing

2012-04-23 23:35 | 3 kommentarer

Jeg har en stund hatt et bjeffeproblem. Mille har begynt å bjeffe på store hunder som hun synes er skumle. Det startet i en spøkelsesperiode. At det fortsatte, tror jeg bl.a. har sammenheng med at hun fanget opp Tess sin motvilje mot store, mørke hunder. Tess har vært skeptisk siden hun som unghund ble angrepet og stygt bitt av en rottweiler. (Nye naboer, hunden ble omplassert).

Bjeffingen er egentlig først et skikkelig problem når jeg går med begge to sammen. Det er ikke alltid lett å få med seg hvem som starter; om det er Mille med et varselbjeff eller Tess med sin dype nesten uhørlige knurring. Uansett er det sånn at de girer opp hverandre. Hvis den andre eieren slipper sin hund nærme, kan det bli et skikkelig spetakkel. De kan også bjeffe sammen når de blir ivrig og vil hilse. Det gjør jo på en måte ikke noe, men samtidig vil jeg gjerne at de holder seg til å vise iveren sin på andre måter.

Jeg har jobbet med bjeffingen. De har blitt roligere også, men jeg har ikke kommet til målet. I ettertid ser jeg at jeg ikke var tålmodig nok og at det ikke ble konsekvent nok. Jeg konkluderte for tidlig med at metoden jeg brukte ikke fungerte, og prøvde noe nytt før det første var utprøvd. Ikke minst var jeg fokusert på at de skulle stoppe å bjeffe, uten å gi dem et alternativ.

Inntil nylig har jeg tenkt at Mille er en sånn hund som legger merke til alt rundt seg, og det er derfor jeg mister kontakten med henne i blant når vi er ute på tur. I det siste har det gått opp for meg at det som skjer, er at hun fordyper seg så intenst i en bestemt ting, gjerne en duft, at hun er tapt for denne verden. Dermed kommer jo andre hunder ofte brått på henne, hun varsler, og fortsetter å bjeffe hvis hun vurderer situasjonen til å være truende. Tess har i motsetning alltid et øye i nakken hvor hun er oppmerksom på hvor jeg er og hva jeg gjør.

For en måneds tid siden, ba jeg Anniken Jensen (Katuranus hundeskoleom råd. Annikens forslag var at jeg trente begge samtidig, ikke tenke at det beste var den individuelle treningen. Bjeffingen er jo virkelig et problem når de er sammen, så det er så logisk at jeg skal ha hovedfokuset på å trene dem sammen. Når de begynner å bjeffe, eller aller helst rett før de setter i gang, skal jeg få dem i sitt og belønne dette med godbiter i raskt tempo til "faren er over". Målet med treningen er å endre hundenes forventninger til møter med andre hunder. Når vi møter en annen hund, skal de forbinde det med at det å ta kontakt med meg er et stort gode og at de blir rikelig belønnet. Andre hunder skal ikke angå dem før de evt. får tillatelse til å hilse. Det er lett å se når de har tenkt å begynne å bjeffe av motvilje eller frykt; Mille stivner litt i kroppen og løfter ørene, og Tess knurrer. Det er ofte Tess som oppdager en annen hund først. Hvis det er jeg som oppdager den først, forteller jeg dem at "nå kommer det en hund, nå går vi fint og rolig." Noen ganger tar jeg dem med over veien, litt vekk fra stien eller ned en stikkvei.

Og det fungerer! Tess har blitt proff. Ofte når vi nærmer oss andre hunder, setter hun seg og tar kontakt på eget initiativ. Noen ganger er det hun som varsler meg om at det kommer en annen hund. Jeg ville aldri trodd hun skulle komme så langt, når jeg tenker på hvor redd hun var etter at hun ble angrepet. Jeg har jobbet mye med henne og hun har blitt gradvis roligere, men dette er jo helt topp. Mille har fattet poenget, og setter seg på kommando hvis avstanden er stor nok. Hvis vi er utenfor hennes komfortsone, kan hun fortsatt holde kontakten, men blir stående.

For noen dager siden var vi på Fosserød og trente med Annikens hunder som figuranter. Vi begynte med å nærme oss den store svarte Tervureren Fargo. På lang avstand søkte både Tess og Mille kontakt med meg. Etterhvert som vi nærmet oss, dempet Mille ved å snu siden til Fargo og fjernet seg ved å sette nesa i bakken. Det skulle imidlertid bare et lite "kom" til før hun ble med videre.  Vi kom også overraskende på Fargo som sto bak en hekk. Og de begynte aldri å bjeffe. Dette har nok noe med at begge hundene oppfatter Fosserød som en treningsplass og ikke har forventninger til nærkontakt med andre hunder der, så vi bestemte oss for å gå et stykke vekk fra huset. Anniken tok med seg Pønky, en Bichon Havanese som ingen av dem hadde møtt før. Pønky er liten og kjapp, etter Tess sin mening uforutsigbar og ikke til å like.

Tess, Mille og jeg gikk på tur. Bak en sving, møtte vi, uforberedt for oss alle tre, Anniken og Pønky. Jeg så dem før hundene fordi jeg var høy nok til å se over noen busker, og dermed kunne jeg fange oppmerksomheten deres. Masse godbiter når Tess og Mille oppdaget Anniken og Pønky uten å bjeffe. Oppover veien gikk de bak oss, foran oss, passerte og gikk parallelt. Tess så nesten ikke på Pønky, hun hadde fullt fokus på meg og kyllingen. Mille dempet, så seg bakover og begynte etter en stund å pese litt, men ingen av dem bjeffet en eneste gang. Det var deilig å se at Mille kunne ha den selvkontrollen selv om hun ikke likte situasjonen. Jeg var kjempestolt av begge to!

Takk til Anniken for hjelpen så langt. Gode råd har jeg fått av andre også, og det er sikkert flere veier til målet. Noe jeg har nå, i tillegg til et opplegg som fungerer, er en som bryr seg med detaljene i utviklingen og som gir meg støtte i å stå på. Og det er utrolig motiverende å få tilbakemelding om at det har skjedd forandring på bare noen uker. Bjeffingen vil nok aldri forsvinne helt, det er tross alt deres språk. Jeg har imidlertid tro på at vi vil komme dit at de i de fleste situasjoner vil sladre til meg om at det kommer en annen hund. Så vi jobber videre

 


Påskekurs

2012-04-09 19:42 | 4 kommentarer

Denne påsken har vi vært på kurs hos Anniken Jensen/Katuranus hundeskole. Kurset gikk over fem dager, tre timer hver dag, og inneholdt både grunntrening og en smakebit fra flere ulike hundesporter. Jeg kan ikke skrive om alt her, men har lyst til å dele noe av det som var nyttig for oss.

To dager var satt av til grunntrening, og Tess og Mille fikk være med en dag hver. Dagen med Mille startet med å trene kontakt ved hjelp av omvendt lokking; lokkegodbit i den ene hånden og masse belønningsgodbiter i den andre. Første skritt var å holde fram lokkegodbiten. Når Mille prøvde å ta den, lukket jeg hånden. Når hun trakk seg vekk fra lokkehånden, ble hun belønnet med godbiter i raskt tempo fra den andre hånden. Neste skritt var å vente med belønningen til hun ga øyekontakt i stedet for å se på godbithånden. Mille fattet poenget og hadde raskt fullt fokus på meg.

Det jeg har lært og gjort tidligere, er å kommandere "kontakt" når hunden snur seg vekk fra meg. Anniken gjorde meg oppmerksom på at hunden lett kan kjede dette. Det å se vekk, fører til kommandoen "kontakt" som igjen fører til godbit, og hunden kan oppfatte det som å bli belønnet for å se vekk. Når Mille nå ble belønnet med nye godbiter i raskt tempo, rakk hun ikke se bort. Poenget er jo at fører skal bli mer interessant enn det som forstyrrer. Øvelsen kan brukes til å beholde kontakten ved ulike forstyrrelser, som mennesker hunden vil hilse på, andre hunder den blir redd eller snusing i stedet for å jobbe i konkurranseringen.

Kontakttrening

Kontakttrening med Mille

En annen øvelse var sitt og bli. Dette kan Mille fra før, men ikke med all slags forstyrrelser. Det jeg aldri har prøvd før, er å kommandere "sitt" for så å dra i kobbelet. Hun ble belønnet for å holde sitt - posisjonen. Mille klarte utfordringen med glans. Marie kom og hjalp til med forstyrrelser. Tannvising er noe av det som utfordrer Mille aller mest i forhold til å bli i sitt. Når vi er på utstilling, lar hun dommeren undersøke tennene sine, men ikke uten at hun prøver å trekke seg tilbake. Etter at jeg hadde kommandert henne i sitt, startet Marie med å gå rundt henne. Deretter økte vi utfordringen ved at Marie berørte henne gradvis mer utfordrende, etterhvert bakfra og på snuten. Det endte med at Marie kunne undersøke tennene hennes mens hun ble i sitt, og uten at jeg holdt i henne. Super trening, og en bekreftelse på at Mille forstår hvordan det egentlig skal være. Og det hadde vært deilig å ha inne sitten som en absoluttkommando.

Den dagen det var Tess sin tur, jobbet vi blant annet med innkalling. Jeg har god innkalling på Tess, men jeg kan ikke alltid konkurrere med spennende dufter. Vi ble instruert i bare å bruke kommandoordet en gang. Hvis hunden ikke lød, skulle vi gå bort å berøre den for å vekke den fra det den holdt på med. Den ble da belønnet med en gang den vendte seg mot oss. Jeg er vant til å gi en godbit eller to i tillegg til ros. Nå skulle vi overøse hunden med godbiter; en i sekundet. Dette er selvsagt i en inntreningsfase og skal trappes ned etterhvert. Tess startet med å samle godbiter som lå i gresset fra tidligere treninger, men hun skjønte fort at det var mer å hente hos meg. Vi gikk derfor raskt over til å trene med forstyrrelser. Det mest fristende var Anniken som satt seg på huk med en godbit i hånden og ropte "se her". Det skulle likevel ikke mange forsøk til før hun lød kommandoen min, og snudde mot meg før hun var helt framme hos Anniken. Når jeg ved å rope på henne, minnet henne om at hun fikk masse godbiter hos meg, ble jeg mer interessant enn Anniken. Vi prøvde også med en av Annikens hunder inne i ringen. Selv ikke dette forstyrret innkallingen. En grunn til at hun ikke lot seg forstyrre av en annen hund, var at Tess var i det jeg kaller utstillingsmodus. På treningsplassen, og på utstilling, vet hun at hun ikke skal ha med de andre hundene å gjøre, så da lar hun seg heller ikke forstyrre så lett. Jeg tror denne situasjonen bidrar til å forsterke innlæringen av at det er hos meg det er spennende å være.

Tess fikk være med på Rallylydighet. Dette er en hundesport som er ny for meg. Rallylydighet består av til sammen 66 ulike øvelser som er en kombinasjon av vanlig lydighet, freestyleøvelser/triks og agilitymomenter.  Det er fire klasser; 1, 2, 3 og elite. I klasse 1 føres hunden i bånd, og du har lov til å belønne ved noen av øvelsene. Du har også lov til å rose hunden underveis; det legges vekt på samarbeid og at hunden er glad. En bane består av 15 - 20 øvelser som varierer fra gang til gang. Du starter på 200 poeng og blir trukket for feil, som at en fører hunden i stramt bånd, at en utfører øvelsen feil, at hunden vegrer seg for hopp eller at den river et hinder. Etter en teoretisk innføring, fikk vi prøve oss på to ulike baner. Tess elsket det. Hun ble superengasjert av all rosen, og belønningen takket hun selvsagt ikke nei til. Det var deilig å se henne så glad, og jeg ble også mye mer avslappet enn i en lydighetsring. Skikkelig moro var det; dette håper jeg vi får mulighet til å gjøre mer av.

 Tess i perfekt dekk under rallytrening

Tess i dekk foran et av skiltene på rallybanen

 

En dag var satt av til Freestyle. Jeg hadde planlagt å ta med begge hundene, men Tess fikk løpetid og kunne ikke være med når det var hanner der som hun kunne forstyrre. Dermed ble dette også Milles dag.  Det var to ting som var nytt for meg. Det ene var innlæring av healwork - posisjoner ved hjelp av plattform. Hunden står på plattformen og vi beveger oss rundt til de ulike posisjonene og setter navn på dem. Jeg må få laget en plattform og prøve denne måten til å trene inn de posisjonene hundene enda ikke har inne. Det andre var en metode for innlæring av å gå rundt fører bakover. Anniken brukte et hjørne eller en firkantet grind. Grinden må ikke være større enn at hunden kommer i riktig avstand fra fører når den følger kantene. Vi begynte å trene ved å brukt et hjørne. Jeg tror jeg må ha de to andre veggene også, hvis det skal bli lettere enn bare å stå uten noe rundt seg.

Den siste dagen var det agility. Jeg har gått på et helgekurs med Tess, men dette var Milles første møte med sporten. Vi gjennomgikk tre hindere; hjulet, tunellen og mønet. Treningen foregikk med godbitskål på andre siden av hinderet for at hunden ikke skulle bli vant til å komme tilbake til oss for å få belønning. På mønet var det også en hjelp til å få hunden til å stoppe opp. Vi ble også vist hvordan vi kan bruke nose target for å få hunden til å stoppe i kontaktfeltet på mønet. Vi trente med hunden i bånd så den ikke skulle få mulighet til å gjøre feil, f,eks. springe utenfor et hinder. Mille liker å hoppe, men har aldri prøvd å hoppe gjennom et hjul. Det fikset hun imidlertid raskt. Tunellen var verre. I starten nektet hun, men taslet forsiktig gjennom da den ble kuttet ned til halv lengde. Treningen endte med at hun løp gjennom tunellen i hel lengde. Det hadde jeg faktisk ikke trodd at hun ville våge så raskt. Mønet var også skummelt. Her var det også mye å koordinere for en stakkars fører, for at Mille skulle lærer å gjøre det på riktig måte med en gang  . Hun skulle ikke gå skjevt opp eller ned, hun skulle stoppe på kontaktfeltet og hun skulle gå videre et par meter. Til slutt lot vi henne prøve uten bånd, og hun forserte mønet helt korrekt. Det var moro å se hvor fornøyd hun var med seg selv. Jeg tror agility er noe Mille ville stortrives med og vokse på. Hun ville ha godt av å oppleve å mestre noe som er litt fysisk unna meg (og Tess). Om jeg vil klare det, er en annen sak...

Mille hopper gjennom hjulet

Mille trener på å hoppe gjennom hjulet

 

I tillegg til nyttig læring, var det en veldig koselig påske. Anniken er en dyktig og behagelig instruktør. I tillegg var Marie Oppedal der som hjelpeinstruktør, med gode tips og tilbakemeldinger. Og så var det selvfølgelig hyggelige hundeeiere og flinke, morsomme og vakre hunder. Det var maks 6 deltakere pr. dag, så vi kunne ikke fått bedre treningsforhold.