Blogg

Masse kos og trening i gruppe

2012-05-24 10:22 | 2 kommentarer

De siste dagene har vært fulle av hund. Noen ganger blir det tilfeldigvis mye på en gang. Det har vært kos og det har vært effektiv trening. Trening er jo ikke bare hund, det er også samvær med andre hundeeiere.

Søndag var Mille og jeg på kooikertreff i Fredrikstad. Vi hadde styremøte i Norsk Kooikerklubb, og Cathrine Hansen tok samtidig initiativ til tur. 13 kooikere med eiere møtte opp. Det er utrolig artig å se så mange kooikere på en gang; så like og samtidig så forskjellige i personlig uttrykk. Veldig hyggelige eiere hadde de også  . Mille var glad og fornøyd, boffet ikke, og hilste blidt på de andre hundene. Hun hadde fryktelig lyst til å leke, men så er det jo denne båndtvangen  . Vel hjemme flatet hun ut, dette lille dyret mitt. Hun er ikke vant til å være sammen med så mange hunder på en gang, være med på styremøte med flere hunder og atpåtil kjøre tog, på samme dag. Men kose oss gjorde vi begge to  .

Ut på tur med 12 kooikere, en springer og en chihuahua. Foto Ingar Martinsen

På tur med 13 kooikere (og en Springer Spaniel og en Chihuahua)

Foto: Ingar Martinsen

Mille. Foto Irene Nyrud

Mille på tur

Foto: Irene Nyrud

Mille. Foto Oda Wennerstrand

Min nydelige Mille

Foto: Oda Wennerstrand

 

Agility var stikkordet for mandagen. Tess, Mille og jeg hadde time med Anniken Jensen/Katuranus hundeskole. Begge hundene har prøvd litt agility før. De har likt det så veldig godt at jeg ville la dem få muligheten igjen. Jeg ønsker også gi Mille flere opplevelser med å mestre på egenhånd, uten å støtte seg på Tess og meg.

Denne dagen gikk vi gjennom mønet, hjulet, tunellen, bommen og lengdehopp. Vi kjørte korte økter med en på banen og en i pause. De er så forskjellige disse dyra mine. Mille er rolig og fokusert. Hun husket godt de hinderne hun gikk gjennom i påsken, og var like fornøyd med seg selv denne gangen. Det er helt herlig å se henne! Tess var så ivrig at hun hadde problemer med å konsentrere seg. Hun har så utrolig mye energi den hunden. Litt hjelp til å roe seg, så fikset hun også alle hinderne med glans. De er så skjønne, på hvert sitt vis  .

SAM_1024

Tess måtte roe seg før hun fikk lov til å hoppe.

SAM_1032

Elendig bilde, men det synes i alle fall at Mille er full av futt og fart

SAM_1031

Mille tok lengdehoppet sanset og samlet (hun klarte to planker etterpå)

(Tess måtte stoppes fra å hoppe fram og tilbake i rasende fart) 

 

Tirsdag var det utstillingstrening med Mille. Denne dagen var vi noe sånnt som 20 hunder med eiere. Vi blir delt i to grupper. Hovedsakelig er dette store og små hunder, men siden kooikeren skal stilles på bakken, var vi på gruppe med de store hundene. De små stilles på bord. Treningen foregår som på en utstilling. Vi springer, eller går, i sirkel, rett fram og tilbake og i trekant. Instruktøren undersøker hunden som en dommer ville gjort. Mille var flink, hun sto nesten helt stille da dagens dommer undersøkte kroppen og tennene hennes.

Når hundene vises i ringen, skal de i trav. Kooikeren skal bevege seg relativt raskt. Jeg har slitt litt med å finne riktig tempo med Mille. Tidligere hadde jeg problemer med at Mille hoppet når hun kom opp i riktig tempo, men det har vi klart å jobbe bort. En utfordring nå er å holde på kontakten med henne uten at hun begynner å snuse på bakken.

Mens vi venter i ringen, skal hundene stå. Hun som før sto så fint, insisterer nå på at det ikke er noe som heter å stå stille over lang tid. Dette har nok sammenheng med flere ting. Det ene er at jeg har trent endel med begge hundene på at de skal kunne veksle mellom sitt, stå og dekk. Mille tror nå at posisjonene skal endres raskt. Det andre er at jeg rett og slett har trent masse med å få henne i sitt når vi på tur møter en annen hund. Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg en stund hatt problem med at Tess og Mille, spesielt når de er sammen, bjeffer på andre hunder. Treningen har gitt resultater, men en uønsket konsekvens er altså at Mille tror hun er veldig flink når hun setter seg fra gående/stående stilling.

En annen ting hun vet jeg blir glad for til daglig, er at hun tilbyr adferd når jeg ber om det. I dag prøvde hun både å rygge og spinne for å se om jeg likte det bedre enn at hun satte seg.  Det er egentlig fryktelig vanskelig å finne balansen i å trene inn nytt og samtidig beholde det gamle når øvelsene er veldig like hverandre. Å stå når utstillingsbåndet er på, har jeg nok forsømt siden siste utstilling i november.

De som ser utstilling utenfra og tror det bare er å springe rundt i ring med hunden, tar feil. Det er en hel liten vitenskap å klare å stille en hund så den viser seg fra sin beste side. Hunden skal vise at den fungerer slik at den kan ivareta de oppgaver den var avlet for. Den skal også demonstrere et lynne som er i overensstemmelse med rasestandard. Jeg har forømt ringtrening i utstillingspausen vår. Mille og jeg har også et stort utviklingspotensiale. Det blir jammen spennende å se hvor vi står på neste utstilling om vel en uke. 

 

I kveld hadde vi en koselig økt med sportrening i skogen. Etter intensiv lydighetstrening  fram mot LP1, bruker vi treningsgruppen (Villhunden hundeskole) litt alternativt. Vi var fire mennesker og fem hunder, tre kooikere, en rottweiler og en amerikansk bulldog. Det er faktisk så mange som fire kooikere i denne treningsgruppen. Vi la to spor til hver hund, og hvert spor var ca. 20 mn. gamle da vi gikk dem. Både Tess og Mille vet hva som skal skje når sporselene kommer fram, så de var lykkelige. Mille jobbet godt og kom raskt til målet begge gangene. Det er artig å se hvor systematisk hun er. Tess vimset endel, men kom til målet på det første sporet. Jeg hadde planlagt å legge godbiter i alle sporene, men da jeg skulle legge det andre til Tess, glemte jeg godbitene. Tess har aldri gått spor uten godbiter, men en gang må jo være den første. På vei til start var hun veldig giret. Jeg trodde hun været rådyr og hadde ikke særlig forventninger til sporingen hennes. Men jenta mi gikk hun rett på! Hun viste med dette at hun har forstått hva sporing handler om  . Det ble også tydelig at hun vimser fordi hun ofte må tilbake å finne de godbitene hun har gått forbi. Da vi kom til enden av sporet, lette hun forvirret etter en belønning. Hun var slett ikke interessert i å søke videre. Og tror dere ikke jeg også hadde glemt godbiter i lommen i min iver etter å prøve dette sporet med henne. Jeg ropte til instruktør Hege at hun måtte komme med godbiter fort, og så var alle fornøyde  . Tess var over seg av stolthet. Skikkelig herlig å se!

Denne dagen husket jeg både sporseler, markeringsbånd og og langline, men glemte kamera. Skjønt det er jo ikke akkurat noe problem å få tatt bilder av disse hundene mine med nesa i bakken  .


Sølvmerket, tross alt

2012-05-06 15:35 | 0 kommentarer

Da har Tess og jeg vært i lydighetsringen igjen, LP1. Det var Hege Solhaug, Villhunden hundeskole som tok initiativet til at vi skulle delta på prøven i dag, og den siste tiden er vi flere som har trent intensivt. Egentlig er dette Milles gruppe, men da jeg ikke syntes hun var klar, bestemte jeg meg for å ta innspurten med Tess og istedet stille med henne. Tess kan dette programmet til punkt og prikke, men hva hjelper vel det når jeg ikke klarer å slappe av i ringen  . Tess reagerer helt klart på min nervøsitet.

Tannvisningen gikk strålende; 10 poeng. På fellesdekken fant hun ut at hun måtte sette seg opp å klø seg bare sekunder før de 2 minuttene var gått, så da måtte vi klare oss med 5 poeng der. Innkalling klarte vi til 9 poeng. Der er jeg jammen ikke sikker på hva vi fikk trekk for. I lineføringen snuste hun i bakken og gikk litt bak meg, 5 poeng. I dekk fra holdt og stå under marsj gjorde hun forsåvidt det hun skulle, men snuste og hang bak når vi gikk. Hver av disse øvelsene ga 5 poeng.  Da vi kom til hoppet våknet hun, men da klarte jeg å kommandere før dommeren ga klarsignal. 5 poeng. Avstandskommandoen ga 6 poeng pga. en dobbeltkommando. Da vi var ute av ringen igjen, sovnet hun momentant i fanget mitt. Det er veldig ergerlig at vi ikke mestrer det bedre på stevne når Tess gjør det så flott på trening, også i ukjente miljøer.  

Sluttresultatet ble sølvmerket og gul sløyfe, og vi havnet midt i laget blant 20 startende. Ikke noe å skryte av akkurat, men alle øvelsene ble ihvertfall godkjent. Og vi hadde en koselig dag  . Tess er flink hun, her er det jeg som trenger konkurransetrening. Det er vel bare å trene videre og stille igjen.

 


Et skritt inn i Freestyle-ringen

2012-05-01 23:26 | 4 kommentarer

Da har Tess og jeg vært i Freestyle-ringen for første gang. Vi har trent kreativ lydighet; Freestyle og Heelwork To Music, i 2 1/2 år, uten å konkurrere. Og uten at jeg har sluppet tanken på å gjøre det.

Det var treningskonkurranse, og vi var 8 personer som deltok. Siden flere hadde to hunder, ble det 12 ekvipasjer. Det var mange ulike raser representert; Wheatenterrier, Lagotto Romagnolo, Jack Russel Terrier, Cavalier King Charles Spaniel (2), Tervueren, Engelsk Springer Spaniel (2), Pumi, Border Collie (2) og selvfølgelig Tess som er Kooikerhund. Anniken Jensen hadde tatt initiativet og sto for tilretteleggingen. Hver av oss fikk i hver omgang fire minutter som vi kunne bruke hvordan vi ville, enten gå gjennom et helt program med musikk eller bare gjøre et triks eller to for å kjenne på hvordan det var å være i ringen. Alle skulle ha anledning til å se på alle, så vi hadde en liten pause etter hver ekvipasje mens neste person hentet hunden sin. Det var ingen dommervurdering; tilbakemeldingene ga vi til hverandre. Utover dagen så vi masse god Freestyle og Heelwork To Music. Her var det blant annet gartnerarbeid, en klovn, Teddybjørnen Fredriksson og Lille harefrøken glad og lett. Anette viste et program med 2 hunder samtidig i ringen. Noen hadde ferdige programmer mens andre var i planleggingsfasen. Det var også spennende å se de ulike rasenes uttrykk.

Tess og jeg er erfarne i utstillingsringen. Vi har såvidt vært innom lydighetsringen i offisiell konkurranse. Vi har aldri trent freestyle i ring, med musikk og publikum. Jeg er så definitivt ikke et konkurransemenneske, snarere tvert om. Mitt mål med trening kommer aldri til å bli å vinne konkurranser. I det daglige er det aktivisering og moro som står i fokus. Jeg kunne latt det hvile der, men så er det andre sider av saken.

Tanken på å skulle ta skrittet inn i en ring i det hele tatt, har vært temmelig stressende. Når du samarbeider med en hund, har du ikke kontroll. Hunden kan ha sine ideer om hva som skal skje, og ikke minst reagerer den på førers sinnsstemning. Når jeg er nervøs, setter Tess nesa i bakken. Akkurat dette er det som har motivert meg mest til å mestre konkurransesituasjonen. Det er for irriterende at jeg pga. min nervøsitet skal ødelegge for henne så vi ikke får vist hva vi kan.

På sett og vis har jeg overvunnet skrekken for lydighetsringen. En skulle kanskje tro at det da ville kjennes greit med Freestyle og Heelwork også, men det oppleves ikke helt sånn. Dette har nok sammenheng med at det er den kreative lydigheten som ligger mitt hjerte nærmest. Jeg har i så mye større grad identiteten min knyttet til kreativitet enn til "Ordning og reda".

I tradisjonell lydighet er det faste regler for hvordan programmet skal gjennomføres. Hvert moment er detaljert beskrevet. I kreativ lydighet finnes ikke ett svar. Hunden må kunne grunnleggende lydighet og for Freestyle også en god porsjon triks. Av dette skal det koreografere et program til musikk. Heelwork består av ti ulike posisjoner nær fører, som også skal settes sammen til et program til musikk. Jeg mener ikke at tradisjonell lydighet er enkelt. Tvert imot er jeg full av beundring for de som klarer å trene hunden sin til å gå et program til høy poengsum. Jeg har trent så lenge at jeg vet det kreves mye mer enn tid til å trene. Men Kreativ lydighet utfordrer i tillegg andre sider av oss. Det er også en publikumssport; det er et kriterium i dommervurderingen at programmet skal ha underholdningsverdi. Dette er jo ytterligere en forventning i forhold til vanlig lydighet.

I denne treningskonkurransen kunne jeg valgt å handle på nervøsiteten min og bare gjort et triks eller to, men jeg valgte å kjøre hele programmet. Til min forundring glemte jeg raskt publikum og så bare Tess. Den største utfordringen var at hun beveget seg for raskt i forhold til musikken. Hun kan programmet godt og husker hvordan de ulike momentene kommer etter hverandre, men hun følger ikke takten i musikken. Et par ganger måtte jeg la henne løpe en ekstra gang rundt beina mine.

Tess rundt

I andre omgang tror jeg vi presterte så bra som det er mulig for oss på nåværende stadium. Tess var så nydelig, oppmerksom og superflink  Hun gjorde alt jeg ba henne om, og det kjentes helt topp!

I tredje omgang var vi slitne begge to. Jeg klarte ikke å konsenterer meg godt nok om hvilke ikke-verbale signaler jeg ga, så Tess misforsto meg flere ganger. Men dette gjorde ikke noe, vi hadde alt erfart at vi kunne.

Forbedring krever jobbing på to hovedområder. Det ene er hvordan jeg selv beveger meg til musikken. Det andre er å trene mer på å mestre at Tess gjør noe uventet, og aller mest at hun jobber i forskjellig tempo fra gang til gang. Mengdetrening i konkurransesettting hadde vært en fordel, men det ser jeg ikke muligheten til. Målet mitt har vært å stille i rekruttklassen. I denne klassen er belønning tillatt. Det er ingen dommervurdering, men publikum velger sin favoritt. Jeg vet at Tess klarer å utsette belønningen til programmet er gjennomført. Kanskje jeg skal prøve meg i klasse 1...

Tusen takk til Rune Larsen, Marie Oppedals mann, som styrte musikken hele dagen, og til Jessica Karlgrens bror Michael Karlgren, som tok fine bilder. Og ikke minst takk til Anniken og de andre deltakerne som gjorde dette til en flott dag