Kennel Kooimaroon

Denne bloggen består av bilder av valpene som nå er ni dager gamle.De er åtte og ni dager på bildene. Tispene er nær å doble sin fødselsvekt og hannen er på god vei etter. Kanten inne i valpekassa må fjernes så de ikke skal sette seg fast under den. De søker inn i krokene når Mille ikke er i nærheten, men forstår ikke alltid hvordan de skal komme seg ut igjen. Om noen dager åpner valpene øynene og øregangene åpnes og en ny epoke tar til.

Akkurat nå ser det sånn ut i valpekassa ved siden av meg. Valpene har akkurat diet. Som regel sovner de der de ligger, sover en stund og dier igjen.

Fra venstre Frøken Hvit, Hjerte, Silkebelte, Krage (hannen) og Perlemor.

FRØKEN HVIT

SILKE

PERLEMOR

HJERTE

KRAGE

FLERE BILDER

Valpene synes det er trygt med et lite rede av håndklær når Mille ikke er i nærheten

Mille med Hjerte og Frøken Hvit

Det finnes mange måter å drikke melk på

På hodet i matfatet

Det er vel egentlig ikke så avslappende for Mille om dagen som det ser ut her.

Hun har nok å gjøre med å passe på småttingene sine.

       

I dag er valpene 1 uke gamle. For noen dager siden var jeg bekymret fordi de ikke gikk opp i vekt så mye som ønskelig, skjønt magre var de aldri. Nå har Mille rikelig med melk og vekten skyter fart. Alle finner pattene selv. Det er ikke så lett å ta bilder av valpene som i starten. Kameraret mitt er ikke god på bevegelse, og det er virkelig futt i de små krabatene nå. Men det blir mange bilder likevel. De har uendelig mange søte og morsomme uttrykk som jeg ønsker å bevare og dele.

Krage, hannen, er den minste i kullet, men det er masse liv i ham. Han har begynt å velge de beste pattene, de bakerste som det skal være mest melk i. Han lar seg ikke lett puffe vekk av andre som vil ha patten hans, men det hender han må gi tapt for de store jentene. Krage klager endel innimellom. Det er ikke godt å si hva han er misfornøyd med, men han er rolig når han er hos mor og som regel når han er tett inntil noen av søsknene. Han blir også straks rolig når jeg holder en hånd over ryggen hans.

Her ligger Krage til venstre i haugen

Frøken Hvit er fortsatt den største, og veldig foretaksom. Det er hun som er den modigste og den mest aktive. Hun unslår seg ikke for å presse seg fram og stjele patten til en av de andre. Hun åler seg seg fram over eller under rekken av de andre og hun kryper under Mille for å finnen patter som er på den andre siden enn den Mille vender opp. Hun er i det hele tatt en selvstendig liten frøken. Frøken Hvit er også den som er roligst nårhun blir håndtert.

Hjerte forstår ikke ikke riktig at hun har blitt så stor. Jeg måtte akkurat redde henne fordi hun trodde hun hadde satt seg fast bak stokken som går rundt på innsiden av valpekassen (hun hadde klart å åle seg fram hvis hun hadde prøvd). Hjerte er også en robust jente som vet hva hun vil. Hun kan finne på å presse en av de andre vekk fra patten sin. Hun er veldig bestemt på at det er hun som skal ha visse av de andre pattene. Hjerte har mange koseplasser hos mor.

Perlemor var den i kullet som kom først ut i verden. Det første hun gjorde, var å prøve å klatre ut av valpekassa. Hun er fortsatt rask, men ikke frekk som visse andre. Hun er mild, rolig og god. Hun er nok en av dem som lar seg puffe bort fra patten sin, men hun skaffer seg nok og krangler ikke med de andre.

Perlemor ligger fremst i bildet (bak ligger Hjerte)

Silkebeltet mitt er en forsiktig jente som ikke gjør seg veldig bemerket i flokken. Hun forsyner seg med det som tilkommer henne og finner sin plass blant de andre i kullet. Hun er litt tilbakeholden, men finner seg gode koseplasser. Det er lett å bli glad i denne søte jenta.

Silkebelte fremst i bildet

Mille har begynt å forlate kassa for korte stunder av gangen. Det er vanlig at tispene gjør det etter 3 - 7 dager. Når hun er sliten av maset til valpene eller bare har behov for å strekke på beina, kan hun ligge i senga som står inntil kassa, og følge med fra oven. Hun lar de aldri være alene lenge av gangen, men noen ganger gjør hun et raskt besøk i kassa og hopper så ut igjen. Mille har hatt noen tilstoppede melkekjertel, men de er bra nå. Antibiotika fikk hun allerede pga. keisersnittet, og i tillegg har jeg massert vevet. Mille har også fått smertestillende inntil i går. Jeg kan ikke se noen tegn på at hun fortsatt har vondt. Hun er sprek og vil gjerne ut å gå tur. Det får hun ikke enda fordi hun jo har et stort sår i buken. Mille er mors kosejente og den siden viser hun nå. Hun er veldig stolt av valpene sine.

Mille med Perlemor, Frøken Hvit og Silkebelte

       

Oppi alt det vidunderlige følger det jo med litt bekymringer når en er ekstramor for fem nyfødte valper. Jeg teller til fem veldig mange ganger om dagen. Noen ganger kommer jeg til fire og finner den femte under Mille, alltid i god form, men jeg liker det ikke. Oftest er det et lite valpehyl som alarmerer meg, så de er ganske gode på ta ta vare på seg selv selvom de ikke er mer enn fem dager gamle.

Jeg synes det ser skikkelig slemt ut når Mille hopper ut av kassa mens det fortsatt er en valp eller to som dier. De henger godt fast når de først har patten i munnen, så de får seg et lite fall, men ikke mer enn at de takler det helt utmerket. Når Mille hopper opp i kassa igjen, kan hun godt touche borti en valp og jeg skjønner ikke at hun ikke kan være mer forsiktig. Oppdretteren hennes beroliger meg med at valpene ikke dør om de blir tråkket litt på. Stokkene på innsiden av kassa er der for å hindre at tispa skal legge seg på valper som havner bak ryggen hennes.

En av de virkelige bekymringene i starten, var at valpene ikke klarte å finne patten. Dette problemet er ikke uvanlig for valper som er født med keisersnitt og er utmattet når de kommer til verden. Med jevne mellomrom, døgnet gjennom, har jeg lagt dem til så alle har fått die. Noen klarte det selv ganske raskt. Nå er det bare et par som strever litt. Det er vanskelig for dem når det bare er fire patter som vender opp når Mille ligger på siden. Ikke alle har skjønt at det finnes flere litt under Mille, på den andre siden av magen. Men noen, spesielt Hjerte of Frøken Hvit, har skjønt det til gangs, og åler seg under henne. Disse har også skjønt at de kan finne en ny patte når det ikke er mer melk i den de har, åler seg i full fart over eller under rekken av de andre og stjeler den patten de vil ha. Dette har jeg motvirket ved å gi de som har gått opp minst siste døgn, de beste pattene, og rett og slett beskytte dem litt.

Pattene er der, men valpene strever.

Valpene har ikke gått opp så mye og så fort i vekt som jeg kunne ønske. Det har ikke vært dramatisk, men jeg har måttet jobbe med saken. I tillegg til valpenes problemer med å finne pattene, har det tatt lang tid før Milles melkeproduksjon har kommet igang. Dette sees også ofte etter et keisersnitt, noe som er mye stress og en stor påkjenning for tispa. Jeg har sett at valpene har fått i seg melk. De suger godt, og ligger etterpå i en karakteristisk stilling med halen opp i en bøy mens de bare svelger melken ned, så det måtte være mengden melk som ikke var tilstrekkelig.

Her renner melken inn.

Jeg har ikke villet gi melkeerstatning fordi de da ville suge mindre og ikke stimulere melkeproduksjonen. I går hadde jeg likevel kommet dit at jeg ville gi Krage og Silke litt ekstra. Bare litt så jeg ikke skulle ta fra dem motivasjonen til å suge på patten. Jeg hadde laget alt ferdig og gikk inn på valperommet. Der lå alle og diet, og jeg ville de skulle på gjøre seg ferdige før jeg ga dem noe. Så hører jeg plutselig en liten sprut, og ut kommer Krage med hele fjeset fullt av melk. Nå skjer det visst endelig noe med denne melkeproduksjonen. Han hadde fått nok og det ble likevel ingen ekstramat.

I natt er den første natten jeg ikke planlagt har stått opp for å hjelpe dem,for å se hvordan vekten endret seg når de måtte klare seg selv. I løpet av natten har de gått opp mellom  10 og 30 gram, og det er bra nok. Silke skal jeg passe litt ekstra på fortsatt.

I løpet av to uker bør de ha doblet fødelsvekten sin, og jeg synes jammen de er godt i gang. Jeg kan se de har vokst disse dagene og de har fått søte, runde babymager. Mille er en god mamma som steller godt med dem og slikker dem så valpemagene blir holdt i orden både inni og utenpå.

I en til tider slitsom valpehverdag er det nødvendig å hvile:

I flokken

eller som frøken Hvit, hos mor.

       

Mille har valpene nær seg nesten hele tiden. Hun har begynt å forlate valpekassa noen minutter av gangen, uten at hun skal ut eller ha mat. Hun aksepterer at valpene er litt misfornøyde, men kommer det noe som minner om et hyl, er hun tilbake på streken. Med en gang hun er tilbake i kassa, kommer valpene i full fart..

Fornøyd mor

Med engang de kommer inntil henne, benytter Mille anledningen til å slikke og stelle dem.

Det er hun veldig nøye med.

Her har Hjerte funnet snarveien til de fremste pattene.

Det går godt an å kose seg i nærheten av patten.

Silke synes det er trygt å ligge mellom mors forbein.

Hjerte synes det er godt å ligge inntil mors pote.

Perlemor får seg en koseklem.

Perlemor tar snarveien til patten og blir stelt litt med på veien.

       

Valpene tilbringer tiden med å die, sove og bli stelt med av Mille. De hadde problemer med å finne patten i starten, men nå går det stort sett bra. Det hender jeg hjelper dem litt enda, men som regel finner de en patte og holder den fast. Pga. dette problemet, som ikke er uvanlig etter et keisersnitt, og at Milles melkeproduksjon har tatt tid på å komme igang, har de ikke gått opp så mye i vekt enda. I dag gikk de opp mellom 10 og 20 gram., noe som betyr at melkeproduksjonen er på vei opp. Akkurat nå ligger de her side om side, og alle har funnet en plass helt selv .

Det er utrolig fasinerende å se på at valpene dier. De er rett og slett vidunderlig søte. Jeg har bare lyst til å dele noen bilder med dere.

Mille sover og valpene dier

Krage og Frøken Hvit

Silkebelte, Krage, Perlemor, Frøken Hvit og Hjerte

Perlemor, Krage, Silkebelte, Hjerte og Frøken Hvit

Perle, Krage, Silkebelte og Hjerte

Krage, Perlemor Silkebelte, Hjerte og Frøken Hvit

       

Valpene til Mille og Enzo kom til verden mandag 22.10.2012 kl. 23.30. Det er fire tisper og en hanne i kullet. Den første dagen fikk valpene navn etter farge og tegninger for å kunne skille dem fra hverandre. Noen av navnene har nå endret seg litt ut fra hva jeg har funnet det naturlig å kalle dem. De fleste i kullet har mye farge, og det har de nok arvet fra Mille. Alle har et flott bliss.

Perlemor

Perlen var først ut i verden av kullet. Hun hadde en fødselsvekt på 210 gram. Fra første stund var hun en livlig krabat som satte alle kreftene inn på å komme seg ut av valpekassen og videre i verden. Hun er en av dem som strevde lengst med å finne patte på egenhånd, men nå går det stort sett bra. Navnet har hun fått fordi hun har tre små hvite flekker på ryggen, som minner om perler.

Frøken Hvit

Frøken Hvit var den som var i dårligst forfatning i starten. Hun var søvnig og kald, trengte ekstra varme og fikk sitte på innsiden av genseren min da vi kom hjem. Hun er den største i kullet, med fødselsvekt på 250 gram. Hun fikk først navnet Hvit fordi hun er den lyseste i kullet og er mest hvit med røde tegninger. Flotte tegninger har hun. Nå er hun den mest foretaksomme i kullet. Hun er først på patten og ekspert på å finne den største.

Silke (- belte)

Silkebelte fikk først navnet Belte etter et belteformet parti hun har rundt hoftene, men hun er så mye mer sjarmerende enn et belte. Hun er tander og forsiktig og kunne godt tatt seg mere fore av godene. Jeg  begynte å kalle henne lille silkebeltet mit, og nå er navnet Silke. Fødselsvekten hennes var 220 gram.

Hjertet

Hjertet har flotte tegninger hvor jeg ser hjerteformen flere steder og det er ikke tilfeldig at det er henne jeg har flest bilder av. Hun er også ganske forsiktig av seg. Fødselsvekten var 230 gram.

Krage

Den eneste hannen i kullet har en bred krage rundt halsen. I de fine tegningene er han nesten litt småblomstret. Han var en av de første som klarte å finne patte på egenhånd. Han er full av liv. Hvis han ikke får det som han vil, har han tendens til å klage litt. Fødselsvekten var 230 gram.

Mille er en veldig flink mor

Fra å ikke å forstå hva disse små krekene hadde med henne å gjøre, tar hun seg nå av valpene sine på den beste måte. De får die og krype på henne og hun steller og vasker dem. Og hun hater å gå fra dem. Det går lang tid mellom hver gang hun vil forlate dem for å gå ut å gjøre fra seg som snarest. 

Og jeg koser meg. Jeg synes kullet er akkurat passe. Det er nok å skulle telle til fem når jeg skal sjekke om de dier skikkelig, og passe på hvor de er så de ikke kryper bak Mille og havner under henne. Det er moro å observere dem nå, og jeg gleder meg til å følge dem videre i disse første åtte ukene av deres liv.

       

Endelig er valpene her. Fem flotte og livskraftige små, en hanne og fire tisper. Fødselsvekten er fra 205 til 225 gram.

Det har vært en stri tørn for Mille. Natt til lørdag, på dag 62, gikk vannet, det var jeg i alle fall 90% sikker på. Hege Solhaug som skulle hjelpe meg med valpefødselen, kom, og vi observerte Mille resten av natten. Mille gravde og redde opp litt i valpekassa, men det skjedde ikke noe mer. På lørdag formiddag tok vi henne derfor med til veterinær. Ultralyd og blodprøver viste at alt sto bra til både med Mille og med fosterene. Veterinæren fant at Mille var litt åpen og mente at oppblokkingsfasen kunne være i gang. Da det ikke var noen framgang, ble Mille igjen undersøkt på søndag. Det ble da tatt røntgen som viste fem fostre. Konklusjonen ble at fødselen nok ikke var igang likevel. Det kunne ha vært bare slimproppen og bare litt væske som kom, eller det kunne ha vært slim og urin. Hun vare heller ikke mer åpen enn en kunne forvente så sent i drektigheten. Hege dro hjem og vi ventet videre.

Mandag morgen begynte Mille å re intenst opp i valpekassa. Utpå dagen sank temperaturen til 36,7. Nå var vi sikre på at oppblokkingsfasen var i gang, og Hege kom. Utpå dagen steg temperaturen igjen, og litt over ni på kvelden startet veene. Alt gikk som det skulle inntil vannet gikk en time senere. Da stoppet veene. Så var det å dra til veterinæren igjen og det ble raskt tatt beslutning om keisersnitt. Sannsynligvis var det en av valpene som lå og stengte fødselskanalen.

Valpene kom til verden mandag kveld, 22.10.2012 kl.23.30, . En etter en fikk Hege og jeg dem i hendene for å tørke og gni dem til de ble tørre og pustet godt. Det var mer futt i noen enn andre, men alle fem var i god form. Fra veterinæren bar det rett hjem med en sovende Mille og fem valper i en kasse.

Mille var frykteig sliten etter helgen med flere veterinærbesøk og tilslutt narkose. Da vi kom hjem, var hun enda ikke helt våken og ville bare sove. Hun fikk legge seg i min seng som hun ba om.

Etterhvert begynte hun å se bort på valpene som lagde litt av et klynkekor mens de lette etter patter og ventet på å få die.

De første gangene vi holdt en valp bort til Mille, så hun forundret ut, snuste litt og la seg til å sove igjen. Da hun var våken nok til å gå, tok jeg henne med i dusjen. Etterpå lot vi henne ikke komme opp i senga igjen, men laget en plass til henne tett inntil valpekassa. Det tok ikke lang tid før hun gikk opp i kassa på eget initiativ.

Så nærmet hun seg gradvis inntil hun nå slikker dem og lar dem die og kravle rundt henne. I løpet av dagen har hun blitt en helt nydelig valpemor.

Valpene trengte hjelp til å komme igang med å suge. Etterhvert fikk alle i seg råmelk. De har fin sugerefleks, men har hatt problemer med å finne patten og forstå at de skal åpne munnen når de blir holdt borttil. Det går ikke av seg selv nå de ikke får patten i munnen rett etter fødselen. Etter vel et halvt døgn hjemme er det tre som finner fram selv, og to som trenger mer hjelp. De to skal få litt melkeerstatning for at de ikke skal bli for slappe til ikke å orke prøve å suge, og for at de skal skjønne hvordan matinntaket foregår.

Jentene har fått navn etter farger og tegninger; Beltet, Perlen, Hjertet og Hvit. Hvit er slett ikke hvit, men den lyseste av dem. Hannen heter foreløpig bare hannen. Møt lille frøken Hvit mens dere venter på en presentasjon av hver av dem.

       

Nå har roen senket seg her igjen etter halvannet døgns intens observasjon av Mille. Natt til fredag gikk vannet, og jeg forventet at fødselen ville komme igang relativt raskt. Jeg ringte medfødselshjelper Hege som stilte opp her klokka to på natta. Siden Mille var rolig kunne vi vel sett det an litt lenger. Men Tess var veldig urolig, og det tegnet tok vi også med i vurderingen. Resten av natta satt jeg hos Mille mens Hege fikk seg litt mer søvn. Men Mille sov og ingenting skjedde. Det er slett ikke vanlig å slappe av gjennom oppblokkingsfasen, men det kan skje. Neste formiddag hadde det fortsatt ikke skjedd noe. Mille var tilsynelatende i god form, bortsett fra at hun var trøtt. Vi ringte veterinær og ble enige om å sjekke henne. Blodprøver var normale og ultralyd viste tre bankende hjerter. Det er ikke mulig å si hvor mange fostre det er, på ultralyd, og enda vanskeligere er det på slutten av drektigheten. Det vi kunne slå fast, var at både mor og barn hadde det bra og dermed dro vi hjem for å vente videre. Oppblokkingsfasen tar lengre tid hos kooikere enn hos mange andre raser. Vanligvis kommer fødselen igang innen 24 timer, men det kan ta så lang tid som 36 timer fra oppblokkingen starter til den første valpen kommer, kunne Milles oppdretter Katarina Bladh fortelle meg. Hun har vært tilstede på mail hele helgen og gitt masse gode råd og støtte.

Tess ble sendt til naboen i tilfelle det var sånn at hun forstyrret Mille. Hege og jeg observerte på skift. På kvelden spratt Mille plutselig opp, løp inn i buret sitt og begynte å re opp. Jeg tok henne med inn i valpekassa og hun satte igang med å re opp der også. Vi ble hoppende glade og tenkte at nå skjer det endelig noe! Men Mille gikk og la seg igjen. Da situasjonen fortsatt var uendret i morges, dro vi til ny sjekk hos veterinæren. Det ble tatt ultralyd og rtg. i tillegg til den kliniske undersøkelsen.

Konklusjonen er at fødselen likevel ikke er ordentlig i gang. Rgt. viste at Mille bærer på 5 valper. Ultralyd viste fire vitale fostre, og det er ingen grunn til å tro at det femte ikke har det bra. Mille ble jo kanskje ikke befruktet ved den første parringen. Hun ble parret tre dager etter hverandre, og sædcellene lever også flere dager i tispa. Kanskje er hun ikke reelt sett enda på 63. dagen, og det kan selvfølgelig være at hun går noen dager over tiden. Veterinæren mente at fødselen kan la vente på seg et par døgn, kanskje mer.

Nå har Hege dratt hjem inntil neste dyst. Jeg har sovet og hentet Tess, og alt er tilbake til normalen. Så normalt som det kan være når en sitter og venter på fem valper.

       

Foreløpig skjer det lite her. Mille vrir seg som en ål om natten, så ingen av oss sover særlig bra. Sist natt begynte hun å re opp i sengem min, noe hun ellers aldri gjør. Matvegring er ett tegn på at fødselen er på gang, men Mille spiser og spiser... Det er også vanlig med et temperaturfall og at tempen så stiger til normalen igjen noen timer før valpingen, men Milles temp er som vanlig. Nå har jeg ikke målt tempen to ganger om dagen de siste dagene, som en minst må gjøre hvis en skal fange temperaturfallet. Jeg baserer meg mest på kliniske tegn som i hovedsak er matvegring og graving/å re opp på liggeplassen.

Jeg er spent på hvor Mille vil velge å føde valpene. De to siste kveldene har hun nektet valpekassa og insistert på sengen hvor jeg ligger. Hun vil helst ikke inn på valperommet i det hele tatt. Når jeg sier at vi skal gå å sove, styrer hun rett inn på soverommet mitt, og ser fornærmet på meg når hun ikke får være der. Jeg er forberedt på å ta imot den første valpen i sengen på valperommet, men så får seansen flyttes til valpekassa.

Sannsynligvis kommer valpene i løpet av helgen. Søndag er det 63 dager siden første parring. Helgens veterinærvakt er i Fredrikstad, 45 min. kjøring fra oss. Jeg skulle gjerne hatt den nærmere. En søt veterinær i Halden vil hjelpe oss hvis det oppstår komplikasjoner, men hun er ikke tilgjengelig hele helgen. Men kjære medfødselshjelper Hege kommer ved første tegn på at valpefødselen er igang . Alt er klart, kom igjen Mille!

       

Lille Tess, for tiden får hun ikke så mye oppmerksomhet som hun skulle hatt. Hun har ikke engang fått noen ord i bloggen på lenge. Helt på sidelinjen er hun satt. Om dagen måtte hun først finne seg i å gå akkurat så lange turer som Mille ville gå, og nå får hun ikke gå lenger enn jeg synes er bra for Mille. Til og med Tess som ikke er glad i å gå på veien, protesterer på det. Hun får ikke engang komme ned på gressletta ved skolen, der hvor det er så mange gode lukter. Men litt trening i hagen og på stuegulvet blir det, og da er hun rett og slett lykkelig.

Om natten sover Mille og jeg på valperommet så Mille venner seg til at det er der hun skal være. Samtidig vil jeg at Tess skal venne seg til denne situasjonen. Tess må være i stuen om natta, stoppet av en grind i enden av korridoren. Jeg hører fra henne to ganger i løpet av disse timene; først når hun med et lite pip må forsikre seg om at hun virkelig ikke får lov til å komme inn til oss. Så med et pip når hun vil si at hun synes natta skal være slutt. Når JEG synes at natta er slutt, har vi en liten kosestund på mitt soverom, alle tre.

Om litt må Tess takle enda mer alenehet, men noe avlasting med valpene får jeg og da skal nok Tess få noen egne turer og trening. Hun får ikke møte valpene før de er noen uker gamle, for ikke å risikere å stresse Mille. Det kan godt henne at Tess blir sjalu. Men hun er vanligvis veldig søt med valper, så etterhvert er jeg ganske sikker på at hun vil bli en god ekstramor.

       

Dette bildet tok jeg av Mille i går. Nå liker hun best å ligge steder hvor hun kan strekke seg ordentlig ut. Hun er i god form, men orker ikke så mye som hun tror hun skal gjøre. Turene er korte og vi trener litt for moro, i hagen og på stuegulvet.

Hunder går drektige 63 dager +/-. Det sies at kooikeren i gjennomsnitt går 61. døgn. Unge tisper, tisper som har sitt første kull og de med store kull føder ofte tidligere enn andre.

Mille har hittil gått opp 2 1/2 kg., (fra 9,0 til 2,4 kg). Noen som vil tippe når valpene kommer og hvor mange det blir? Jeg har en som sier torsdag (60. dagen) og 6 - 7 valper og en som sier fredag (61. dagen) og 5 valper. I alle fall er det skikkelig liv inni magen hennes .

       

Milles mage vokser. Nå er hun i 8. uke.

I går inntok Mille valpekassa. Det var visst helt klart mellom hundene hvem som skulle ha den plassen. Selv om Mille nølte litt, prøvde ikke Tess seg i det hele tatt. Hun som alltid synes hun skal komme først. Det som fikk Mille til å nøle, var at hun syntes kanten var litt høy, så hun ble stående en stund for å ta sats. Jeg skulle ønske jeg klarte å få satsingen hennes på film . Nå spretter hun inn med den største selvfølgelighet.

For dere som ikke vet det; stokkene inn kassa er der for at tispa ikke skal kunne legge seg helt inntil kanten og legge seg på en valp. Nå er valpene istedet beskyttet langs kanten. Det er ikke nødvendig å ha den der mer enn de første to ukene. Det er vår snille nabo Andreas som har laget valpekassa.

       

Denne høsten har det stort sett vært fokus på Mille og drektighet, som forventet. Det var flere kurs og forelesninger jeg hadde lyst til å gå på og treninger jeg hadde lyst til å delta i. Det meste kolliderer med parring, valpefødsel eller perioden med valper i huset, men jeg vet det er verdt prisen .

Vi trener jo likevel, men hjemme. Begge er veldig ivrige om dagen, selv om Mille vil gi seg før Tess. Mille begynner å bli riktig god på å løfte forbeina i takt med meg. Plutselig kan hun gjøre et triks flere ganger på rad uten å stoppe for å få belønning underveis, f.eks. å gå rundt meg. Hun er utrolig søt når hun er fornøyd med seg selv fordi hun klarer noe nytt .

Som dere ser av startsiden på hjemmesiden, har jeg fått kennelnavn. Dvs. jeg har hatt det flere måneder, men ville vente med å ta det i bruk til jeg var rimelig sikker på at det kom valper. Navnet Kooimaroon (uttales kåjmarun), kommer fra KOOIker og stamtavlenavnet til Mille; Moonhaven Splendid MAROON. Maroon er også det engelske navnet på den rødbrune fargen til kooikerhunden. Når en søker om godkjennelse av kennelnavn, må en sette opp tre alternativer. FCI godkjente førstevalget mitt, og det er jeg selvfølgelig veldig godt fornøyd med.

Nå gleder jeg meg til valper. Valpefødselen står for meg som noe stort og flott og skremmende. Jeg er glad jeg skal ha med meg Hege Solhaug som har tatt imot åtte kull i eget oppdrett, Kennel Arcanorum. Jeg har lest masse og spurt Milles oppdretter og Hege utallige spørsmål. Valpekassen skal bare lakkes før den er ferdig. Det meste som trengs er kjøpt inn. Midt i stuen står en stor valpegrind. Valpene skal få kose seg i en større del av huset, men jeg må ha en plass hvor de kan være trygge så de ikke behøver tilsyn hele tiden. I øyeblikket står soveplassene til Tess og Mille inni grinden (PS: Burene har alltid døren oppe. De fungerer som hundenes private huler). De skjønner nok ikke hvorfor de er gjerdet inn, men har avfunnet seg med situasjonen.

Det skal nok bli verre for Tess å forstå hvorfor hun ikke kan komme inn på valperommet sammen med meg og Mille. Heldigvis har vi søte venner som er naboer, og som Tess kan være hos endel.

Valpene kommer ca. 63. dagen etter første parring, som er søndag 21. oktober. På unge tisper som føder for første gang, kommer de ofte før. Det kjennes litt underlig at den snart er her, dagen jeg har ventet på så lenge.