Blogg

Ikke for amatører

2013-11-22 21:46 | 2 kommentarer

"Du skal være klar over at det løpet du kjører nå, ikke er for amatører", sa veterinæren i dag. Jeg har vært med Tess til kontroll på dyreklinikken. Uttalelsen kom da jeg sa at dette hadde jeg ikke fått til dersom jeg hadde jobbet hver dag. Jeg er virkelig heldig nå, som har tid til å prioritere opptrening av Tess.

På den første kontrollen, som ble framskyndet fordi Tess fikk så fryktelig mye smerter igjen, var veterinæren temmelig pessimistisk. Han mente smertene skyldtes at Tess var så ustabil i ryggen pga. alt han hadde måttet fjerne av ben, brusk og sener, og at hun trengte gode muskler for å holde ryggen på plass. Fem måneder mer eller mindre i ro hadde ført til at hun hadde mistet det aller meste av musklene i bakparten. Det var bare knokler igjen. Han ga meg to uker på trene med Tess for å se om det var mulig å stoppe nedbrytingen og begynne å bygge muskler. Han snakket om det å leve er verdig hundeliv... Visst hadde jeg tenkt selv at det ikke var sikkert dette gikk bra, at det var en grense for hvor mye smerter jeg kunne la henne ha, og hvor lenge. Det var likevel sterkt at veterinæren tok det opp.

Beskjeden var at Tess måtte gå minst 20 min. to ganger om dagen. Det høres lite ut, men var langt over hva jeg fikk henne med på den første uken. Tess ville helst ligge plantet i buret sitt, urørlig med bakkroppen. Det gjorde vondt bare hun beveget seg det aller minste. På et tidspunkt stengte jeg døren til buret for å gjøre det enklere for meg å få henne på beina. Hun fikk mat på senga. Jeg blandet våtfor med vann for å få i henne det hun trengte. Hun fikk noe smertestillende; Rimadyl (et Ibux - lignende preparat) og Nevrontin (et antieptilektikum som virker på nervesmerter). Jeg hadde Tramadol som ekstramedisin, og den første uken gikk det litt av dette.

For å få henne til å gå i det hele tatt, bar jeg henne ned i hagen, 10 meter, og lot henne gå opp igjen. For hun ville hjem. Så økte jeg avstanden gradvis, bar henne oppover veien. Kjørte henne enda litt lenger til hjemturen tok ti minutter, før hun endelig begynte å ville gå selv. Eva ble med å gå. Hun gikk med Tess og jeg gikk foran med Mille. Da kom Tess etter, litt i hvertfall. Den dagen hun gikk 20 min. på eget initiativ, kjente jeg meg rent lykkelig. Vi har vært ute mange ganger om dagen, og gått så langt som jeg har klart å få henne med. Vi har gått hjemme i veien og jeg har tatt henne med til steder hun pleide å synes var spennende.

I starten trengte hun hjelp til å reise seg opp. Nå går det greit bare hun ligger litt opp fra gulvet, men fortsatt gjør det vondt. Det har gått framover, med museskritt riktignok, og jeg har gledet meg over alle. Første gangen hun klarte å reise seg selv. Første gang hun kom ut i gangen da jeg begynte å ta på meg yttertøy, kom ut på kjøkkenet da jeg begynte å lage mat. Første gang jeg fikk henne med meg ut på kjøkkenet var forresten da fikk henne i fot på høyre side. Hun ble veldig glad for å få trene, så plutselig var vi der. Første gang hun satte seg opp, og da hun klarte å sitte en stund mens vi spilte Nina Ottoson - spill. En annen måte å få henne til å gå noen skritt på, er å la henne hente en leke til meg. Godbitsøk inne og i hagen har det vært mye av. 

Det har vært små skritt i riktig retning og det har vært dårlige dager. På tirsdag tok jeg henne med på trening for første gang. Hun ble lykkelig! Hun fikk gjøre litt posisjonsarbeid, men for det meste ruslet vi rundt og så på de andre. En halvtime var vi der, men det var for mye for henne. På kvelden kom smertene og i halvannet døgn strevde jeg med å få henne til å bevege seg. Først i går ettermiddag var hun i form igjen. 

Det er ikke mye hun tåler. Det hadde vært framgang, men var det nok? Før kontrollen i dag var jeg bokstavlig talt livredd for hva veterinæren ville si. Og så sa han at Tess var i mye bedre form enn han hadde håpet. Gjett om jeg ble glad! "Ikke for amatører", sa han. Og "du må være fryktelig sliten, dette har jo pågått i snart et halvt år". Ja, jeg er sliten, mest mentalt men jeg kjenner det også i kroppen. Det var godt å få anerkjennelse for den jobben jeg gjør. Når skal jeg komme tilbake, sa jeg. Hvis du gjør jobben, skal jeg støtte deg, sa han. Hvis du vil kan du komme annenhver uke. Sånne veterinærer er gull verdt.

Jobben er ikke slutt. Veterinæren mente vi måtte stå ekstra på fram til sommeren igjen. Akkurat nå er jeg usigelig lettet og glad for at jeg kan ha henne i livet mitt videre.


Planlagt kull

2013-11-20 06:05 | 2 kommentarer

Da har jeg gleden av å offentliggjøre hvilken hanne Mille skal parres med, nemlig

Qudian Enapay von Jomarquiteira

Aragorn

Aragorn (4)

Født 02.12.2010

Far: Kyrian

Mor: Enapay Bonally von Jomarquiteira


Aragorn er en flott og trivelig hanne. Han kommer fra den tyske kennelen Von Jomarquiteira og er importert til Sverige av Katarina Bladh, Kennel Moonhaven. Han sameies av Katarina Bladh og Henrik Nyberg, og bor med Henrik og Monica Nyberg i Nässjö, sør for Jönköping i Sverige. Du kan lese mer om Aragorn her.

Mille ventes å få løpetid i februar. Hvis alt går som planlagt, vil valpene være leveringsklare i juni.