Kennel Kooimaroon

I kveld fikk Tess og Mille gå personspor, på tur med Anne og lagottojenta Bira. Siden Bira bare hadde gått ett spor tidligere, valgte vi en granskog hvor det var ganske slett underlag. Hun fikk to korte spor med godbiter i, og klarte det med glans .

Tess og Mille fikk hvert sitt spor med to vinkler. Ingen godbiter i sporet. Tess hadde det veldig travelt med å komme i gang og var meget målrettet. Riktignok var underlaget enkelt for henne, men jeg blir likevel imponert når hun går presist i mitt spor. I en av vinklene vendte jeg først 90 grader til venstre og så 90 grader til høyre etter 5-6 meter. Tess holdt seg i sporet med nesa i bakken, ingen snarveier. Ved sporslutt fant hun leken sin, en lang flette. Godbitene hadde jeg glemt. Men Tess kjenner rutinen. Hun så på leken, satt seg foran meg og fikk godbiter fra lommen min. Da de var nede, oppførte hun seg som om hun nettopp var kommet til sporslutt; snudde seg mot leka, tok den i munnen og løp med meg tilbake til start. Hopp, sprett og veldig stolt, med en fornøyd eier i den andre enden av leka

Da det ble Milles tur, var det nesten mørkt. Jeg verken husket eller så hvor sporet startet og lurte på om jeg måtte legge et nytt til henne, men Mille var bestemt på hvor hun skulle. Jeg valgte å følge henne, og jammen klarte hun ikke å søke opp starten av sporet. Selvfølgelig gikk hun det perfekt.

Når det har gått en stund siden sist de gikk spor, tenker jeg at jeg ikke kan gjøre det så vanskelig for dem. Det er egentlig bare tull, de klarer begge mye mer enn jeg tror. Neste gang skal de få større utfordringer. Hjemme igjen er de likevel ganske så utslåtte. Selv om dagens spor var lekende lett for dem, har de tydeligvis brukt sansene sine til fulle.

       

I går var vi på Kooikertur i Fredrikstad. Det har blitt tradisjon å arrangere tur på ulike steder i landet, samme dag. Vi møtte Balto og Marit på veien. Tess forundret stort med lykken hun viste over å se Balto igjen. De har ikke sett hverandre siden Tess og Mille overnattet der i sommer, og da var det nok mer aksept enn den store kjærligheten. Mille ble også veldig glad, men det var et skår i gleden for henne på denne turen. Hun er akkurat ferdig med løpetid og vil ha rumpa si for seg selv igjen, men gutta synes visst fortsatt hun dufter nydelig . Balto tok poenget hennes raskt, og holdt avstand. Det gjorde derimot ikke Santos og Marco. Mille hadde en stund full jobb med å holde dem på avstand. Begge hadde imidlertid med seg tobeinte som ikke var spesielt imponert over oppførselen deres, så Mille behøvde ikke å ta hele ansvaret alene. Jeg er egentlig imponert over måten hun sa fra på og hvordan hun kom inntil meg når hun ville ha en pause. Her er bilder av Mille og gutta.

Mille med Santos

Mille og Marco

Etter at alle hundene hadde funnet ut av det med hverandre, blant annet måtte Balto og Santos måle krefter, fortsatte vi opp i skogen. Tess startet med å sette seg ned, men problemet var raskt løst da hun fikk gå fri. Etter en liten stund begynte noen med skyteøvelser rett i nærheten. Sånt liker ikke Tess, så hun snudde og gikk raskt mot bilen. Heldigvis så jeg henne før hun hadde gått veldig langt. Dette problemet ble løst ved at Marit tok Tess i bånd mens jeg gikk foran med Mille. Hun vil jo slett ikke miste oss. Da Tess var ung, var hun skikkelig redd for skarpe lyder. Nå er det mer sånn at hun ikke liker det, og er hun hjemme er det ikke noe problem. Mille liker heller ikke skudd, men hennes løsning var å gå fort framover. Med halen mellom beina dro hun med seg en anseelig mengde bøss . Selv om skuddene fortsatte, roet de seg begge etter en stund, og kunne gå løse igjen.

For at kooikerne skulle fungere i andefellene, måtte de bevege seg stille og være meget lydhøre. Dette var egenskaper som ble avlet fram. I vår moderne hverdag er det mye lyd, og lydfølsomhet kan være et problem. I dag ønsker vi hunder som har beholdt lydhørheten, en topp egenskap når det gjelder fungering både i hverdag og innen ulike hundesporter. Vi ønsker imidlertid å avle bort den ekstreme lydfølsomheten. Det er greit at hundene reagerer på skarpe lyder, men for å fungere og ha det godt, må de også klare å avreagere innen rimelig tid. Rasen vil alltid ha en viss varhet og det er en viktig del av miljøtreningen å hjelpe dem til å tåle for dem ubehagelig lyd. Dette bør gjøres ved gradvis tilvenning fra de er små valper.

Dagen ble avsluttet med koselig middag hos Marit og Balto. Maten var nydelig og Tess var ekstra fornøyd, for hun tok all maten til Balto. Resten av kvelden hadde jeg to slitne og fornøyde hunder ved siden av meg i sofaen

Tess må også få være med, her med kjent fokus på godbitene

Foto: Marit Helen Bakker

       

Dette skal handle om Tess. Det er vanskelig å vite hvor  jeg skal begynne, og det sier nok sitt om Tess. Hun er en smule komplisert denne jenta mi.

For noen uker siden ringte jeg veterinær Jon og ba om råd. Det var han som opererte henne andre gang og han har gitt oss en suveren oppfølging. Tess hadde de siste par mnd. protestert mer enn før på å gå tur, og hun hadde sluttet å leke med Mille. Jeg synes det er fryktelig vanskelig å vurdere om Tess har smerter eller om hun har andre grunner til ikke å ville det jeg synes hun bør. Hun viser masse livsglede når hun får trene. Hun vil ikke ha andre hunder inn på seg, men hun liker å gå i flokk. Hun kan protestere på å gå, men hvis jeg lokker og maser henne med meg kan det skje at hun plutselig forandrer mening. Som da hun plutselig begynte å gå foran, veldig målbevisst, og vi endte hos en av venninnene mine en halvtimes gange hjemmefra. Da hadde hun bråbestemt seg for at nå skulle hun besøke Solveig. Jeg har gått så langt at jeg har båret henne et stykke inn i skogen i håp om at hun da skulle ombestemme seg. Jeg har jo også Mille der som gjerne vil gå fort og langt. Noen ganger har det fungert, andre ganger ikke.

Jeg ble enig med Jon om å gi Tess smertestillende fast i tre uker og se om det ble noen forandring. I dag ringte jeg ham igjen og fortalte at jeg ikke kunne se noen særlig forandring på henne. Det endte med at vi tok oss en tur til Jeløy Dyreklinikk.

Tess var så søt da han kom og satte seg på gulvet litt unna henne. Hun var tydelig veldig glad for å se han, men fryktelig usikker på hva hun skulle gjøre. Hun løp mange ganger nesten bort før hun bråsnudde og kom tilbake til meg. Sannsynligvis var hun redd han skulle ta henne med seg, som han har gjort mange ganger før. Jon ble sittende og til slutt vant gleden over å se ham. Og Jon, han lo! Sa han aldri hadde sett henne så  fin i kroppen.

For at han skulle kunne vurdere henne skikkelig, gikk vi tur på jordene med Tess løs. En halvtimes tid gikk vi. Jeg er så takknemlig for at han tok seg god tid. Han fikk gjort en grundig vurdering og jeg fikk diskutert skikkelig atferden til dette lille dyret mitt. Jeg ble veldig oppmerksom på hvor stor vekt jeg har lagt på atferden hennes, at jeg til dels har oversett hvordan hun fungerer rent fysisk. (For en sykepleier jeg er ) Jon gjorde meg oppmerksom på en hel rekke bevegelser hun ikke ville gjort hvis hun hadde hatt smerter i ryggen. Det som dermed står igjen er personligheten hennes. Han sa han aldri hadde sett en hund som oppførte seg sånn på tur, og mente hun kjedet seg der hun diltet etter oss, snuste litt og gjespet. Han trodde hun rett og slett ikke så poenget med å rusle nedover det jordet og at det har sammenheng med intelligensen hennes. Det må rett og slett skje mer. Jeg måtte bare være enig der jeg gikk og så på henne.

Mitt spørsmål i utgangspunktet var hvor mye jeg kunne presse henne til å gå. Jeg lurte på om det ville skade henne, og samtidig tenkte jeg at om hun skal leve så må hun jo bevege seg. Men se på henne da, sa Jon, se hvor gode muskler hun har! Jeg har ikke sett det. Jeg har sammenlignet med den flotte kroppen hun en gang hadde og jeg har sammenlignet med de myke bevegelsene til Mille.

Konklusjonen ble at jeg skal la henne bestemme selv hvor mye hun vil gå. Jeg skal ikke prøve å overtale henne når hun ikke vil, men sette henne i bilen og gå med Mille. Så får jeg tåle at hun blir lei seg når vi går fra henne. (Jeg går en del med Mille alene nå også da.) Tess får nok aktivitet gjennom den treningen jeg gir henne. Jeg har ikke tenkt at det kunne være nok, eller rettere sagt godt nok som type aktivitet. Tess elsker triks og healwork, hun elsker all slags søk. Får hun trene i en gruppe, er det ekstra stas. Hun synes også det er spennende å lære nye ting. Da får også jeg mer energi, og hun blir stolt og fornøyd. Så, fram med agilityutstyret fra garasjen.

Jeg må innrømme at det er deilig å få god tilbakemelding på hvordan jeg har trent opp Tess etter operasjonene. Det er også utrolig godt å få forståelse for at det faktisk kan være temmelig strevsomt å være alene med to hunder som har så ulike behov. Det kan være både slitsomt, trist og frustrerende.

Det endte med at jeg dro lettet og glad hjem igjen. Jeg har sagt det før og sier det igjen; gode veterinærer er gull verdt

       

I dag har vi hatt duftsøk i hagen og jeg er så fornøyd! Tess og jeg gikk på kurs i K9 Nosework i vår, hos Carola som har Råde Hundeskole, men jeg har så og si ikke trent med henne etterpå. I går kveld var vi på trening hos Carola og jeg ble skikkelig inspirert . Hun hadde satt opp en utendørs bane med bokser, hvor duften var gjemt i en av dem. Hun hadde også gjemt duft i klipperommet sitt (Carola tilbyr også hundeklipp).

Tess husket ikke riktig hvordan dette foregikk. Jeg startet med at hun fikk en påminning om hva hun skulle søke etter. I klasse 1 er duften eucalyptus. Veldig kort sagt foregår den innledende øvelsen ved at en legger en bomullsdott (f.eks.) med duften i en boks med hull og belønner når hunden følger duften. Klikker er lurt, for da kan en belønne presis når hunden blir oppmerksom på duften og bruker nesen. Dette gjentas noen ganger. I det første søket etter duft i container/bokser var jeg ikke riktig sikker på om Tess skjønte hva hun lette etter. Kanskje var det jeg som var for rask med klikkeren. Jeg klikket da hun snuste på den rette boksen og ga henne ikke mulighet til å markere. I det neste søket viste hun at hun hadde kommet lenger enn som så. Riktignok brukte hun tid, men hun ga meg tydelig beskjed om hvilken boks som var den rette. I innendørssøket i klipperommet fant hun i begge søkene duften ganske raskt. Jeg ble skikkelig imponert, for der var det masse forstyrrende dufter; pelsklipp, shampoer og til og med hundemat til tining.

I dag ble det utendørssøk i hagen. Jeg tok duft, eucalyptushydrolat, på to møbelknotter (sånne som settes under stolben for å beskytte gulvet) og festet en på en gjerdestolpe og en på en buskstøtte. Tess fikk lukte på eucalyptusduft i en sukkerbøsse (container med hull i) før jeg ba henne søke. Jeg hadde ventet litt virring, men hun var systematisk og fant begge duftene raskt. Jeg klarte å vente henne ut, og hun markerte ved først å se på møbelknotten og så se på meg.

Jeg lurte litt på om jeg skulle la Mille prøve. Mens Tess har lært denne type søk gjennom en gradvis økning av vanskelighetsgraden, har Mille hittil bare søkt etter spor og gjenstander. Ved søk etter gjenstander har jeg latt henne snuse på det jeg skal gjemme. Dette er jo  ikke så veldig forskjellig,så jeg bestemte meg for å teste henne. Litt usikker var hun før hun fant den første møbelknotten, men så gikk det på skinner. Og det på sitt aller mest høyløpske. Jeg er riktig så stolt av henne

Det skal bli mer nosework, men nå MÅ jeg lære dem sittmarkering. Tess vil helst ta funnet i munnen og gi meg det i hånden. Mille bruker labben. I konkurranse er det ikke krav om en bestemt type markering, men du må kjenne hunden din så du er sikker på når den har gjort et funn. Hunden skal selvsagt ikke berøre funnet. Jeg vil at de skal sette seg når de har lokalisert duften. Jeg har ikke planer om å konkurrere, men det kan jo tenkes at jeg gjør alvor av kantarellsøk. Og det er jo ikke helt greit at hunden kommer med soppen i munnen

       

Lykkes flotte far, Yede, ble Internasjonal Utstillingschampion sist helg.

Gratulerer til Yede Tjarda v.d. Lutte Vaert  og hans eier Jet Elsinga-Hofstee  

Bildet har jeg lånt hos Jet.

       

I går debuterte Lykke og jeg i utstillingsringen. Det var dessverre ikke vår dag. Jeg fikk henne med meg rundt i ringen, hun gikk til og med fint en liten stund. På bordet skulle hun absolutt ikke, og vel oppe oppførte hun seg som en liten mark. Jeg har sett at hun kan, Inger har trent mye med henne på bord, men det var kanskje ikke trygt nok for henne med meg og med masse folk og hunder rundt seg. Hun har bare trent med meg to ganger,en gang hjemme hos seg selv og en gang på ringtrening. Lykke er dessuten en meget bestemt dame som gjerne vil gjøre ting på sin måte.  

Jeg tror ikke dette vil sitte igjen som en veldig negativ erfaring. Dommeren var ganske forsiktig med henne, hun presset henne ikke. Hun fikk ikke vurdert henne skikkelig, men Lykke fikk likevel fine tilbakemeldinger på eksteriøret:

"5 mnd. gammel tispe, feminint hode, velplasserte ører, ganske bra hals, vakkert uttrykk, mørke øyne, ganske bra benstamme og poter, pels i utvikling."

Dommeren kommenterte at Lykke trenger masse sosialisering, å bli tatt på og ringtrening. Hun mente også at hun ikke var redd eller aggressiv, men at hun rett og slett ikke ville. Det er bare å trene videre, spesielt i miljøer med mye forstyrrelser og med håndering av folk hun ikke kjenner. I det daglige går dette veldig bra, også å  hilse på fremmede. Av ulike grunner har hun enda ikke vært på valpekurs. Det vil sikkert også hjelpe. Ringtrening er det jeg som må få til og det er faktisk litt av en utfordring. Det hadde vært en drøm å finne noe nær Ski hvor Lykke bor. Det er et stort prosjekt å hente henne for så å trene nærmere Halden, men jeg skal nok finne på noe. Neste utstilling blir når Lykke er klar. Vi får ta den tiden som er nødvendig.

Lykke er  en skjønn jente som  fungerer veldig godt i det daglige. Bare så det er sagt