Dette skal handle om Tess. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, og det sier nok sitt om Tess. Hun er en smule komplisert denne jenta mi.
For noen uker siden ringte jeg veterinær Jon og ba om råd. Det var han som opererte henne andre gang og han har gitt oss en suveren oppfølging. Tess hadde de siste par mnd. protestert mer enn før på å gå tur, og hun hadde sluttet å leke med Mille. Jeg synes det er fryktelig vanskelig å vurdere om Tess har smerter eller om hun har andre grunner til ikke å ville det jeg synes hun bør. Hun viser masse livsglede når hun får trene. Hun vil ikke ha andre hunder inn på seg, men hun liker å gå i flokk. Hun kan protestere på å gå, men hvis jeg lokker og maser henne med meg kan det skje at hun plutselig forandrer mening. Som da hun plutselig begynte å gå foran, veldig målbevisst, og vi endte hos en av venninnene mine en halvtimes gange hjemmefra. Da hadde hun bråbestemt seg for at nå skulle hun besøke Solveig. Jeg har gått så langt at jeg har båret henne et stykke inn i skogen i håp om at hun da skulle ombestemme seg. Jeg har jo også Mille der som gjerne vil gå fort og langt. Noen ganger har det fungert, andre ganger ikke.
Jeg ble enig med Jon om å gi Tess smertestillende fast i tre uker og se om det ble noen forandring. I dag ringte jeg ham igjen og fortalte at jeg ikke kunne se noen særlig forandring på henne. Det endte med at vi tok oss en tur til Jeløy Dyreklinikk.
Tess var så søt da han kom og satte seg på gulvet litt unna henne. Hun var tydelig veldig glad for å se han, men fryktelig usikker på hva hun skulle gjøre. Hun løp mange ganger nesten bort før hun bråsnudde og kom tilbake til meg. Sannsynligvis var hun redd han skulle ta henne med seg, som han har gjort mange ganger før. Jon ble sittende og til slutt vant gleden over å se ham. Og Jon, han lo! Sa han aldri hadde sett henne så fin i kroppen.
For at han skulle kunne vurdere henne skikkelig, gikk vi tur på jordene med Tess løs. En halvtimes tid gikk vi. Jeg er så takknemlig for at han tok seg god tid. Han fikk gjort en grundig vurdering og jeg fikk diskutert skikkelig atferden til dette lille dyret mitt. Jeg ble veldig oppmerksom på hvor stor vekt jeg har lagt på atferden hennes, at jeg til dels har oversett hvordan hun fungerer rent fysisk. (For en sykepleier jeg er
) Jon gjorde meg oppmerksom på en hel rekke bevegelser hun ikke ville gjort hvis hun hadde hatt smerter i ryggen. Det som dermed står igjen er personligheten hennes. Han sa han aldri hadde sett en hund som oppførte seg sånn på tur, og mente hun kjedet seg der hun diltet etter oss, snuste litt og gjespet. Han trodde hun rett og slett ikke så poenget med å rusle nedover det jordet og at det har sammenheng med intelligensen hennes. Det må rett og slett skje mer. Jeg måtte bare være enig der jeg gikk og så på henne.
Mitt spørsmål i utgangspunktet var hvor mye jeg kunne presse henne til å gå. Jeg lurte på om det ville skade henne, og samtidig tenkte jeg at om hun skal leve så må hun jo bevege seg. Men se på henne da, sa Jon, se hvor gode muskler hun har! Jeg har ikke sett det. Jeg har sammenlignet med den flotte kroppen hun en gang hadde og jeg har sammenlignet med de myke bevegelsene til Mille.
Konklusjonen ble at jeg skal la henne bestemme selv hvor mye hun vil gå. Jeg skal ikke prøve å overtale henne når hun ikke vil, men sette henne i bilen og gå med Mille. Så får jeg tåle at hun blir lei seg når vi går fra henne. (Jeg går en del med Mille alene nå også da.) Tess får nok aktivitet gjennom den treningen jeg gir henne. Jeg har ikke tenkt at det kunne være nok, eller rettere sagt godt nok som type aktivitet. Tess elsker triks og healwork, hun elsker all slags søk. Får hun trene i en gruppe, er det ekstra stas. Hun synes også det er spennende å lære nye ting. Da får også jeg mer energi, og hun blir stolt og fornøyd. Så, fram med agilityutstyret fra garasjen.
Jeg må innrømme at det er deilig å få god tilbakemelding på hvordan jeg har trent opp Tess etter operasjonene. Det er også utrolig godt å få forståelse for at det faktisk kan være temmelig strevsomt å være alene med to hunder som har så ulike behov. Det kan være både slitsomt, trist og frustrerende.
Det endte med at jeg dro lettet og glad hjem igjen. Jeg har sagt det før og sier det igjen; gode veterinærer er gull verdt 