Blogg

Kooikere er rare!

2015-02-20 10:30 | 0 kommentarer

I dag har Mille og jeg hatt en deilig morgentur. Hun fikk bestemme selv hvor vi skulle  gå, og det ble en times tur i raskt tempo gjennom er skogsområde. Mille ville egentlig gå litt lenger, men jeg orket ikke klatre i de leirete bakkene hun styrte mot.

De siste par ukene har jeg nesten ikke fått noen turer i det hele tatt. Ingen har villet være med meg   Sånn har det sett ut; Jeg starter turen med to hunder som er lykkelig over å komme ut. Tess stopper etter 20 meter. Jeg går hjem med henne og starter på ny tur med Mille. Mille blir glad og fornøyd med ut døra, og så stopper hun på plattingen. Der blir hun stående på fire stive ben. Lokking har ingen virkning, og jeg har ikke noe annet valg enn å gå inn igjen. Inne er hun strålende glad for å se Tess. Sånn har hun da aldri oppført seg før.

I dag hadde Mille tydeligvis fått nok av stillesittingen. Jeg har tenk at jeg måtte sette inn noen tiltak her. En ide var å komme henne i forkjøpet med å snu, sultefore henne på tur noen dager. Det rakk jeg ikke. 

Jeg har fundert masse på hva dette mønsteret står for. Jeg har blitt skikkelig irritert over maset deres inne, for de har selvsagt hatt masse overskuddsenergi. De har vært veldig ivrige etter å trene, både i hagen og inne. Hadde jeg trent for lite med dem en periode? Jeg har følt meg som verdens verste hundeeier, for noe var jo galt. Konklusjonen min er at Mille av en eller annen grunn rett og slett fikk den ideen at hun ikke skulle gå tur uten Tess. Ingen stor dramatikk, hun bare ville ikke. Hun har forsåvidt vist det ved flere ganger å krype opp i senga til Tess, noe det er lenge siden hun har gjort.

Tess og Mille - kopia_edited

Jeg har fortalt om situasjonen til andre kooikereiere, og hva sier de? Typisk kooiker å få sånne ideer.  Det kan være fryktelig irriterende, til tider veldig slitsomt, temmelig underholdene og slett ikke kjedelig.  Ingen tvil om at kooikere har masse personlighet


Håndtering og utstillingstrening

2015-02-16 11:49 | 0 kommentarer

Noen ganger blir jeg så lei av kooikere og denne vegringen mot håndtering. Så kommer det en dag som treningen med Lykke på fredag, en sånn dag da du oppdager at hunden har forstått hva du ønsker og jobber mot samme mål.

Kooikere er som rase svært opptatt av eieren sin og ønsker å følge denne. Det er de avlet for å gjøre. De er imidlertid ikke som en del andre raser, at de følger sin eier uten å stille spørsmål ved hensikten. Kooikeren spør; what is in it for me? De tenker selv og de gjør det de selv synes er meningsfullt. Det er de også avlet til. Med høy intelligens og sterk vilje kan de framstå som utrolig sta.  I andefellene jobbet de tildels meget selvstendig. Kooikeren er en sunn hund som har mye av de opprinnelige egenskapene i behold. Disse egenskapene gjør vi lurt i å ta hensyn til i oppdragelse og trening. Vi kommer ikke langt hvis vi tror vi bare kan bestemme over hunden, vi må samarbeide.

Lykke misliker sterkt å bli tatt på av fremmede. Når hun i tillegg er en meget viljesterk ung dame, er  det ikke lett for en stakkars oppdretter som vil stille henne. Denne dagen hentet jeg henne hjemme i Ski, og tok henne med til Råde hundeskole hvor Carola inviterer til ettermiddagstrening hver fredag. Treningen startet egentlig med en gang jeg møtte Lykke. Mens jeg pratet med Inger, moren hennes, hilste vi og lekte litt, og jeg kunne teste hvor mye jeg fikk ta i henne i en trygg setting og når hun er engasjert i noe positivt. Denne gangen protesterte hun overhode ikke på at jeg tok fast på bakparten hennes, noe som er det hun liker dårligst. Jeg registrerte at det var stor forskjell fra uken før da jeg prøvde meg på det samme mens vi var på hundeskolen. Det lover jo godt. Det hun aksepterer i et trygt miljø kan hun venne seg til å mestre også i andre miljøer hvor det er mye forstyrrelser.

Noe annet som lover godt er at Lykke når jeg henter henne, blir glad og ivrig med meg til bilen. Enn så mye hun misliker håndtering av fremmede, har hun et positivt forhold til det vi skal gjøre sammen.

Denne dagen trente vi på en stor parkeringsplass, som en avveksling til hundeskolen. Vi var fire på to og fem på fire. Det kom ingen andre mens vi var der, så vi kunne ha stor avstand mellom hundene mens vi trente. Dette gjorde nok sitt til at Lykke fokuserte bedre på hva hun og jeg skulle gjøre sammen, enn på hundeskolen hvor hun har hunder og mennesker tettere innpå seg. Hun fikk starte med å gjøre seg kjent på stedet, så jeg ble med på en snuserunde.

Jeg jobber for at Lykke selv skal velge å la fremmede, utstillingsdommere og veterinærer, undersøke kroppen hennes og tennene hennes. Hun vil kanskje aldri elske det, men hun må akseptere det. Etter råd fra Carola har jeg valgt ikke å lokke henne med godbiter, men istedet belønne hennes eget initiativ. Da blir hun også belønnet rikelig. På disse treningene hjelper vi hverandre. Jeg startet med å belønne hennes eget initiavtiv til å hilse på andre, og at hun tillot en lett berøring uten å trekke seg. Godbitene kommer fram mens hun har kontakt, ikke rett etterpå. Jeg ønsker å gi henne opplevelsen av å bestemme selv. Det er viktig å være kjapp med belønningen så hun ikke lærer inn kjeder hvor hun tror det handler om først å la seg ta på, så trekke seg raskt tilbake og så får belønning. Hun belønnes kun når hun er i kontakten med den som tar på henne.

Denne dagen var det tydelig at hun hadde fattet poenget. Hun startet med en gang med å ta kontakt med den fremmede som kom bort til henne, og så på meg for belønning. Det var tydelig at hun tøyde grensene sine for å få mer godbiter. En mann fikk til og med se på tennene hennes. Hva får jeg igjen for dette, sier Lykke, og hun jobber ikke for småpenger. Det skal være skikkelig gode godbiter for at hun skal gjøre en innsats. Blant annet er koteletter verdt å jobbe for  . Selvsagt får hun også masse ros.

Jeg har overhode ikke tenkt å forsere dette.  På et eller annet tidspunkt skal vi være klare til utstilling. Det blir ikke så intens trening pga. avstanden mellom oss, men hun trener også med familien sin. Det  hadde selvsagt vært deilig om Lykke kom dit at hun opplevde håndtering på utstilling som kos, men hun må i alle fall forstå at dette faktisk er noe hun må være med på uten å protestere.

De er virkelig slitsomme til tider, disse kooikerne som er så bestemte på at de ikke vil la seg pille på av fremmede. Jeg ser på hunder fra enkelte andre raser som står der og koser seg med berøringen og det å vise seg fram, og hvor eieren forteller at det har de alltid gjort uten at det ligger mye trening bak. Jeg har trent mye med Tess og Mille. Tess har kommet dit at hun elsker å vise seg fram og står som en støtte. Mille er mer tvilende, og veldig ujevn i prestasjonene. Henne kunne jeg helt sikkert trent mer med.

Nå er det Lykke. Hun er en vidunderlig hund, søt og blid og med masse energi. Og siden hun er en liten nøtt, er gleden desto større når vi får det til og kommer et skritt videre. Jeg har sagt det før; kooikere i alle fall ikke kjedelige 

De siste treningene har foregått i mørket og med mye sludd og regn, så det det har ikke blitt noen bilder. Her er et av den vakre jenta fra i høst.

DSC01566_edited_edited

Lykke


Valpebesøk og valpefakter

2015-02-12 21:05 | 0 kommentarer

Nå har vi hatt nok et koselig besøk av en familie som ønsker seg kooikervalp. Etter at jeg la ut informasjon om at Mille skal pares, har det dryppet inn mailer fra familier og enkeltpersoner som er interesserte i valp. Jeg vil kjenne de jeg selger valp til, så alle blir invitert på besøk. Dette er en gjensidig vurdering. Som oppdretter ønsker jeg å finne best mulig hjem for valpene mine. Jeg vil også skaffe meg nok kjennskap til den enkelte valpekjøper til at jeg har mulighet til å gi dem en valp som passer i nettopp deres hjem. De som ser etter valp skal på sin side få møte både Mille og meg for å vurdere om de ønsker en valp fra mitt oppdrett og etter Mille.

Besøkene starter gjerne med at Tess varsler når en bil kjører opp veien vår. Hundene har selvfølgelig forstått mange timer i forveien at det skal komme noen, og Tess sjekker ofte hva som skjer i oppkjørselen. Mille hopper ikke opp i den sofaen som gir utsikt til veien, så innimellom ber hun pent om å få komme opp på armen så hun også får fulgt med. Ikke lenge etter den første varslingen står jeg der og beklager mine hunders mangel på folkeskikk når det gjelder hilsing. De er rett og slett høylytte, og der og da hjelper det ikke at de kan masse triks. Jeg har sagt til meg selv et uendelig antall ganger at nå må jeg jobbe med saken, men fortsatt står jeg der med bråket...

Tess blir fort ferdig med varslingen sin, og lykken over å få gjester overtar. Hun setter seg gjerne tett inntil de som viser interesse for henne. Mille har mer vakthund i seg og må sjekke ut folk litt mer nøye. Store menn som strekker seg etter henne er ikke populære. Som regel tar det likevel ikke lang tid før hun roer seg og vil ha kos hun også.

Dagens besøk endte helt topp, i følge Tess. Da Mille og jeg kom inn igjen i stuen etter å ha fulgt gjestene ut, sto Tess med alle fire beina på bordet og hodet i kurven med kaffemat. Vi ble kjempeskuffet både Mille og jeg, for vi hadde også gledet oss til restene   

De siste ukene, i sitt åttende år, har Tess begynt å stjele mat fra bordet og fra kjøkkenbenken. Flere ganger har jeg hørt en uvanlig krasling på kjøkkenet. Når jeg kommer ut, står hun fortsatt med forlabbene på benken, som om hun er i sin fulle rett   Jeg er overhode ikke vant til at hun oppfører seg sånn, så jeg glemmer stadig å ta hensyn til det. Jeg har aldri hatt den store sympatien med folk som sier de ikke kan gjøre noe med at hundene deres er overvektige, fordi hunden får tak i mat uansett hva de gjør. I løpet av den siste måneden har jeg fått en noe større forståelse for situasjonen. Jeg ser at jeg må snu på en del av tankemønsteret mitt for å få satt en stopper for denne nye rampetheten til Tess. Selv serhun nok ingen grunn til å endre på situasjonen.

Jeg har latt meg fortelle at eldre hunder kan begynne å oppføre seg valpete igjen. I tillegg til valpetheten ser jeg en eldre dame som synes hun er i sin fulle rett til å ta mer styring på eget liv. Åtte år er ikke gammelt, spør du meg. Gammelt nok, sier Tess   

Jeg tar med to bilder av treningssituasjoner, dvs. bilder av hundene mens de venter på sin tur til å få trene.

Tess venter på trening 1_edited

Tess strever med selvkontrollen. Det er fryktelig vanskelig å ligge stille og vente på sin  tur. Ingen tvil om at hun er klar

Mille venter på å få trene

Milles taktikk er å stå og se uskyldig ut

(Til informasjon: Treflisene på gulvet er vedtyvenes etterlatenskaper.)


Mille på helgebesøk

2015-02-08 22:25 | 1 kommentarer

Denne helgen har Mille vært på besøk hos sin nevø Balto og mennesket hans, Marit. Marit var så snill å invitere henne på et kosebesøk. Det er halvannet år siden Mille og Balto traff hverandre første gang. Først nå fant de ut at de kunne leke. Rart egentlig, for begge leker med andre hunder.

10407118_1541873119406073_3108896741149922149_n

10422106_10152690148636961_7949509659658435623_n

Mille kopia_edited

10407800_1541873219406063_2577046796931463928_n

Foto: Marit Helen Bakker

Jeg var litt spent på om Mille hadde lyst til å bli med meg hjem igjen, men der var det heldigvis ingen tvil  . Gjensynsgleden mellom Mille og Tess var også stor. Tess har helt klart savnet Mille her hjemme. Vi har vært en tur i hagen, og sjelden har jeg sett Mille være så insisterende overfor Tess om at NÅ skal det lekes. Tess lot seg forføre og de føk sammen rundt epletreet noen runder. Vel inne var Mille like bestemt på at det skulle trenes. Så var alt tydeligvis som det skulle være, og nå sover hun som en stein   

Tess og jeg har hatt alenetid. Da hun på lørdag fikk bestemme hvor vi skulle gå tur, valgte hun en skogssti som hun har foreslått tre morgener på rad. Jeg har av ulike grunner sagt nei, men frøkna hadde bestemt seg hun; den turen skulle hun gå før eller senere. Hun vet hva hun vil, og hun glemmer det ikke fort   Tess er også rolig og fornøyd nå. Lek og trening gjorde susen etter en lang dag alene mens jeg har vært på Årsmøte i Norsk Kooikerklubb.

Det var forøvrig et veldig godt Årsmøte med nyttige diskusjoner og like god stemning som vi pleier å ha når kooikermennesker møtes. Og vi har plass til mange flere!