Blogg

Spennende samspill og utvikling

2016-07-30 11:13 | 0 kommentarer

Med Tess syk får Mille mer alenetid med meg, og det skjer noe med henne. Tess og Mille har alltid hatt mye glede av hverandre og Mille er veldig glad i Tess, men hun er også temmelig avhengig og hun plasserer seg selv som nummer 2. Det viser seg tydelig i mange små hverdagssituasjoner. Når de får mat, sitter Mille og venter utenfor kjøkkendøra til maten er i skåla, selv om det aldri har vært noen konflikt mellom dem rundt mat. Hvis det kommer en ny leke i huset, er Tess straks frampå og sjekker den ut. Jeg kan gi dem hver sin nye leke. Tess tar straks den jeg gir henne mens Mille nøler med å gripe sin. Når Tess i neste øyeblikk viser interesse for den leken jeg vil gi til Mille, trekker Mille seg unna. Tess behøver bare å se på den, så mister Mille interessen. Tess har aldri forsvart en leke som sin og hun har heller aldri tatt noe fra Mille. Bare gule tennisballer har Mille enerett på. 

Mille vil egentlig gjerne leke med andre hunder. Da Mille var et år gammel dro vi for å hilse på Koda som da var 10 uker. Mille og Koda fant hverandre med en gang. Tess hilste pent på ham, men valgte å sjekke ut hagen før hun la seg hos meg. Da det ble mer fart i leken, reiste hun seg og knurret litt mot de to. Mille og Koda fortsatte uten å bry seg om henne. Da leken ble villere, stoppet Tess dem ved å gjøre utfall mot Mille. Koda løp inn og Mille ble stående som et stort spørsmålstegn. Jeg tok Tess inntil meg, og etter noen minutter var leken igang igjen.

Etterhvert har Mille vist mindre interesse for andre hunder når Tess var til stede, med mindre det er en hund de kjenner godt begge to. Jeg forstår dette som at Tess gir Mille beskjed om hvordan hun skal oppføre seg, og det skal spesielt ikke være bråk og uforutsigbarhet. Sånn har det vært for Tess etter et angrep av en annen hund rett før hun fyllte 2 år. Det siste året har Lotta, Milles datter fra kullet i fjor sommer, vært på besøk flere ganger, og de to har kost seg i høyt tempo i hagen. Sist gang Lotta kom, var Tess også ute. På grunn av diverse uheldige omstendigheter, fikk hun gjort et utfall mot Lotta. Jeg tok Tess ut av situasjonen, og inn. Hun skadet ikke Lotta, og Lotta har heldigvis ikke blitt skeptisk mot andre hunder etter denne episoden. Mille overvar det hele på avstand. Denne gangen ble det ingen lek, Mille viste ingen interesse for Lotta. senere på dagen trente vi med Monica og hennes Hero. Lotta og hero likte hverandre veldig godt, for Mille var de luft.

De siste 2-3 månedene har Mille og jeg gått tur alene flere ganger om dagen, og det er spesielt i disse situasjonene at jeg ser hvordan hun gradvis utvikler større selvstendighet. Når de går i bånd og Tess har lyst til å gå i en bestemt retning, marsjerer hun avgårde med den største selvfølgelighet. Mille har blitt med dit Tess eller jeg bestemmer at vi skal gå, uten protester. Når jeg går med begge to, gir Tess meg full oppmerksomhet mens Mille holder på med sitt.  Det handler om personlighet og galskapen etter godbiter, men jeg har også, når de går i bånd, forsterket det ved å gi Tess oppmerksomhet for å få henne med meg. Jeg har prøvd å kompensere ved å gå tur med Mille alene, og en del har det hjulpet.

Tess apporterer og elsker å hente gjenstander som jeg har gjemt, og dette bruker jeg mye for å holde henne i aktivitet. Mille er med og får godbiter når Tess får, men holder seg unna søket med mindre hun får tillatelse av meg. For noen dager siden ga Tess seg før hun hadde hentet den siste leken som lå godt gjemt i en gresstust. Hun visste nok hvor den var, men ville ikke mer. Da det var helt klart at Tess hadde gitt seg, gikk Mille fram med et stort smil og markerte leken med labben. Hovedfokuset hennes var ikke bare på belønningen, som jeg trodde, det var på søket.

Da Tess ble syk for 3-4 mnd. siden, var situasjonen sånn at Mille, når vi gikk alene, viste meg hvor hun hadde lyst til å gå ved å plante alle fire beina i bakken hvis hun ikke likte mitt valg. Jeg har oppfordret henne til å velge, men hun har har ikke rikket seg før jeg har foreslått rett vei. Da løfter hun hodet og vandrer avgårde med halen i været. For et par dager siden skjedde det plutselig en forandring. Vi kom til et veikryss og Mille stoppet, så først på meg og deretter nedover den veien hun hadde lyst til å gå. Det var et aktivt spørsmål og ikke bare en stille protest. Jeg elsker denne nye tydeligheten hennes 

Hunder er prisgitt menneskene sine. Jeg prøver å la mine velge selv når det er mulig, enten det gjelder hvor vi skal gå, hva vi skal trene eller leke, hva slags tygg de har lyst på eller annet. Det er absolutt ikke i konflikt med å være konsekvent og en tydelig leder. For Mille har det heller ført til at hun er mer oppmerksom på meg. Men det er jeg som bestemmer når de kan få bestemme. Noen ganger har jeg ikke anledning til å gå dit Mille ønsker. De vet at det er jeg sier at det ikke går, kommer hun med meg uten protester. Jeg prøver å gjøre henne oppmerksom på det på forhånd hvis det er en sånn type tur at jeg må bestemme det meste. Jeg bruker begrepet "gå fort og fint", noe hun godt forstår (men kan glemme hvis hun støter på en vidunderlig duft  ) Rett rundt hjørnet er vi der at jeg kan bruke en verbal kommando for å fortelle henne at hun kan velge selv. Skjønt det er vel egentlig ikke nødvendig, vi forstår hverandre godt sånn det er nå 

 


Oppdatering Tess

2016-07-16 10:08 | 0 kommentarer

Hjelpes for et stressende styr med Tess, veterinærene har lurt veldig på hva som er galt. Hun har alltid vært noe komplisert da, denne jenta mi, så det føyer seg inn i mønsteret. Hjertearytmien viste til lungene, men der var det ikke noe galt. veterinæren begriper ikke hva det kommer av. I magesekken ble det konstatert en tumor i veggen og en kronisk betennelsestilstand i magesekk og tynntarm. Han mener fortsatt at det er en fortettning der, men er nedstemt av ekspertene til Agria. Heldigvis mener han behandling nå uansett ikke er nødvendig. 

Tess begynte forsøksvis på kortison for en ukes tid siden, og det ser ut til å virke. Dermed er konklusjonen at det er ryggen som plager henne. Hun har mer energi og hun vil være med å gå litt, men det er fortsatt hagen som gjelder. Der er hun forbausene aktiv, rett og slett intens når det gjelder lysten til lek og trening. Hun vil leke meg meg, ingen løping med Mille, selv om Mille inviterer alt hun kan.

Innimellom blir jeg rett og slett litt sliten av henne, men Tess vet å få det som hun vil. Jeg kan gjemme leker rundt omkring i hagen, og setter meg i en stol mens hun får beskjed om å finne dem og hente dem til meg. Nå har hun begynt å ikke komme med den siste, uansett hvor mange ganger jeg sender henne ut. Hun later rett og slett som hun ikke finner den. Til slutt reiser jeg meg og sier at vi få gå å finne den sammen. Med en gang jeg er oppe av stolen, løper hun rett bort til leken, skulle bare ha meg på beina, smartingen. Hun vil også sitte på fanget mitt, særlig når det er vått i gresset. Mille kan godt sitte i en stol ved siden av meg, men det duger ikke for Tess. Hvis fanget mitt er opptatt av Mille og masingen hennes ikke fører fram, kan hun finne på å løpe bjeffende mot den andre enden av hagen. Når Mille styrter etter, tverrsnur Tess og er oppe på fanget mitt på et blunk.

thumb_DSC04555_1024

Snuppa mi 

Nå er det to uker til med kortison før neste kontroll. Hun skal ikke fortsette med det, men fortsetter med depot av Cartrophen og evt få Rimadyl i tillegg. Jeg synes dette er vanskelig jeg, men må vel bare leve med denne usikkerheten knyttet til hvordan det vil gå framover. Jeg har tenkt mye på når nok er nok, det er så mange faktorer med i en sånn vurdering. Tiden er ikke der nå, men den kommer jo. Skal en ta mest hensyn til den gleden hunden ikke har lenger? Holder det med lykke en del av døgnet? Klarer jeg å gi Tess nok? Og hvor mye smerter har hun egentlig? Jeg vil selvfølgelig beholde henne lenge til, men jeg vil ikke at hun skal ha det vondt. 

PS: Syke hunder er fryktelig dyrt, selv med forsikring. Håper dere har forsikret hundene deres alle sammen! Det kan være lett å overbehandle hundene med alle muligheter som finnes i dag, utsette de for mye plager uten annet resultat enn at vi får beholde hunden noen måneder til. Men det ville være grusomt å måtte avlive fordi en ikke har råd til utredning og behandlingen innen rammene for god dyrevelferd.


Lotta har patellaluksasjon

2016-07-13 10:45 | 0 kommentarer

Lotta har de siste par månedene hatt noen episoder som kunne tyde på patellaluksasjon. Siden hun ikke har sett ut til å være plaget av det, utsatte vi undersøkelsen til hun hadde fylt 1 år og den er sikker. Dessverre ble mistanken bekreftet; Lotta har patellaluksasjon grad 2 på begge sider. Veterinæren som undersøkte henne er utdannet kiropraktor. Lotta har nok kompensert, for hun hadde et par låsninger og hun hadde dårlige lårmuskler på høyre side enn på venstre. Låsningene ble løsnet og uken etter var hun fortsatt fin. Dermed er operasjon ikke aktuelt. Hvis det blir nødvendig senere, er det godt å vite at disse operasjonene er nær 100 % vellykket på unge hunder.

Patellaluksasjon er arvelig og kooikere med mer enn grad 1 skal ikke brukes i avl. En med grad 1 kan brukes, men må da parres med en som er fri. Dermed er Lotta ute av avl. Det er fryktelig trist, for hun har et så vidunderlig lynne. Hun er liten men innenfor rasestandard. Hun er veldig godt konstruert med unntak av knærne. På sin første utstilling fikk hun Excellent. Vinklene i bakbeina er ikke de beste, men ble beskrevet som tilfredsstillende. 

Jeg er visst ikke av dem med størst hell når det kommer til oppdrett. Nå har jeg fra 2007 eid 6 kooikere. Tess fikk konstantert katarakt (grå stær) rett før hun fylte 2 år og kunne derfor ikke gå i avl. Hjerte fra Milles første kull har også katarakt. Det er i Dog Web registrert 5 hunder med katarakt siden NKK startet denne registreringen i 2004 og jeg har to av dem, fra helt forskjellige linjer. Lykke har jeg utsatt pga engstelse. Jeg er i tvil om dette vil endre seg nok til at jeg vil la henne gå i avl, men hun får litt tid på seg. Mille har hatt to kull, men kan ikke ha flere siden begge fødselene endte med keisersnitt pga for svake rier, som også regnes som arvelig. Lotta, fra Milles andre kull, har patellaluksasjon og kan ikke brukes i avl. 

Heldigvis har jeg Nena. Hun har topp lynne, eksteriør og helsetester og får forhåpentligvis fine avkom   Med 3 (mulig 4) av 6 ute av dansen, og hittil bare en som har hatt kull, fant jeg ut at det var smart å få inn nye fortisper. I august kommer mitt neste håp, en tispevalp fra Kennel Moonhaven i Sverige   Hun er etter Moonhaven Rolling in The Deep, Mickan, og Cirtap's Prins Ozzie van Myra-P, Ozzie. Du finner mer informasjon om Mickan og Ozzie og forvertordningen her Jeg vil ikke ha flere hunder hjemme enn de jeg alt har, så jeg ser etter en familie den nye valpen kan bo hos. Hvis du tror at det å være forvert kan være noe for deg, så ta kontakt for en uforpliktende prat :)


Litt av hvert av sorger og gleder

2016-07-07 15:15 | 0 kommentarer

Det blir ikke så mye blogging for tiden, men det skjer litt av hvert. Tess er i litt bedre humør men vil fortsatt ikke gå noe særlig. Hun utredes fortsatt. Konklusjonen etter noe diskusjon blant veterinærene, er at fortettingen i magesekken ligger innenfor normalvariasjonene, det er ingen tumor. Undersøkelse av magesekk og tynntarm (gastroskopi med biopsier) viste en kronisk betennelsestilstand, men hun har ingen symptomer fra mage/tarm. I dag var det kontroll av hjertet, noe som viste at den uregelmessige hjerteaksjonen fortsatt er der. Hun har også noen ekstraslag, noe som kan tyde på en blokkade. Det er usikkert hva dette kommer av. Nå får hun en kortisonkur ut fra tanken om at hvis det fører til mer aktivitet, er det nok ryggen som plager henne. Tess har det ikke godt, men hun er litt bedre og jeg synes det er grunn til å prøve mer og gi det litt tid.

Mens jeg har vært opptatt av Tess, har Mille hatt vondt i tennene. Tannrens i går viste at hun hadde brukket en av de største jekslene i overkjeven, og den ble fjernet. Hun måtte også fjerne to fortenner pga infeksjon oppunder tannkjøttet. Det har vært noen små tegn, men de har liksom ikke nådd bevisstheten min. Hun har de siste ukene vært veldig forsiktig med å tygge på tyggeben. Mille har aldri likt store, grove saker som f.eks. oksemuskel, så jeg reagerte ikke på at dette var noe nytt. Likevel hadde jeg en slags følelse av at noe var galt og viste en veterinær tennene hennes da hun skulle ha ormekur. Da denne konkluderte med at tannrens ikke var nødvendig, la jeg det tilside. Det er ikke mer enn 9 mnd siden siste tannrens, men da ble det ikke tatt røntgenbilde. Jeg har en del erfaring etterhvert på å få høre at det ikke er noe galt, men moralen er; stol på intuisjonen din når det handler om hvordan din hund har det.

Lykke har vært i utstillingsringen for første gang som voksen. Jeg stilte henne en gang da hun var 5 mnd, noe som ikke gikk bra i det hele tatt. Det hadde gått rimelig bra på trening, men da det gjaldt var hun meget bestemt på at hun ikke skulle stå på bordet. Etter det har jeg trent en god del med henne, men ikke kjent at vi var klare. Forvertene har også gjort en skikkelig innsats. Etterhvert har jeg tenkt at det kanskje var jeg som ikke var god nok til å trene henne og ba Carola Brusevold stille henne for meg. Carola, som har Råde Hundeskole, har masse kompetanse og erfaring med utstilling. Hun og Lykke kjenner hverandre også godt siden jeg har tatt med Lykke dit på trening. Dommeren var superfin, tålmodig og varsom.

Lykke taklet likevel ikke utstillingssituasjonen. Hun var ufokusert og viste seg ikke godt når hun løp. På bordet ville hun ikke være. Dommeren fikk se på tennene hennes, men hun sto ikke rolig nok til at hun fikk gjort en skikkelig undersøkelse av kroppen. Det gode var at Lykke reagerte med å trekke seg, hun viste ikke antydning til aggresjon. Premiegraden ble Good, på grunn av engstelighet. Det kan se ut som dette ikke bare er knyttet til utstillingssituasjonen. Kritikken ligger på siden hennes, under "Hundene". Vurderingen min er at Lykke pr. i dag ikke skal brukes i avl fordi hun er for engstelig. Hun er nå 2 år og 3 mnd. Tiden får vise om hun utvikler en større ro og selvsikkerhet med alder. Hun er ellers en pen jente med en nydelig personlighet. 

DSC04642

Lykke og Carola i ringen

DSC04655

Lykke v.d. Schoonheden

Valper

Jeg trengte en glede, så nå er en ny fortispe på vei   Hun kommer fra et kull født 7. juni på kennel Moonhaven i Sverige. Mor er Moonhaven Rolling in The Deep og far er Cirtap's Prins Ozzie Van Myra-P. Det er tre hanner og fire tisper i kullet, og enda ikke bestemt hvem av tispene jeg skal ha. Siden jeg har mer enn nok med Tess og Mille og deres forskjellige behov for aktivitet, trenger jeg en familie den nye valpen kan bo hos. Her finner du informasjon om kullet og om det å være forvert; #mce_temp_url#  Hvis du tror dette kan være noe for deg, så ta kontakt.

Med Lykke på vent, er Nena den første som skal parres. Forhåpentligvis venter hun med neste løpetid til hun har fylt 2 1/2 år i november.