Blogg

Veloppdragne hunder?

2012-02-06 21:14

I det forrige blogginnlegget skrev jeg om hundene mine som av og til tar seg en tur på egenhånd. Det begynte som en liten statusoppdatering på Facebook, og så tenkte jeg at jeg gjerne ville dele mer. Det kjentes bittelitt skummelt; hva ville andre hundeeiere tenke om meg nå tro? Så fikk jeg flere gode tilbakemeldinger og det kjentes både overraskende og selvfølgelig at andre kjente seg igjen.

Hvorfor sitter det så langt inne å dele problemene i en hundeeiers hverdag? Jeg vet det ikke bare gjelder meg.

Mine hunder er ikke veloppdragne på alle områder. Mille bjeffer på endel av de andre hundene vi møter; noen ganger blir hun skremt og andre ganger vil hun hilse. Tess kan finne på å kaste seg mot en person når vi går tur fordi hun vil hilse på akkurat det mennesket. Der er hun ikke akkurat noen typisk kooiker. Heldigvis oppfører hun seg ikke sånn når hun går løs. Tess kan bli så besatt av å snuse når vi går langs veien, at vi knapt kommer oss videre. Og vil hun ikke være med lenger, setter hun seg rett ned på rumpa så jeg hadde laget hull i asfalten om jeg skulle fått henne med videre. Og så er det de tingene som noen andre mener er et problem, som at jeg lar hundene gå først ut døra. Jeg vet at jeg kan lære dem å sitte stille til jeg har gått ut, men jeg synes egentlig det er greit som det er.

Jeg vet at jeg har gjort dumme ting. Tess var min første hund som voksen, så mye av det jeg kan om å trene hund har jeg lært i samspill med henne. Som valp syntes for eksempel både jeg og venner som kom på besøk, at hun var kjempesøt når hun kom springende, og hoppende og dansende hilste overstrømmende på dem. Det er fortsatt til å bli sjarmert av, men ikke like behagelig når hun nå er voksen og veier 12 kg. Jeg løser det ved å lukke døra til stuen for så å spørre gjestene om de er klare til en overstrømmende mottakelseskommite. Det er de fleste. Jeg synes ikke dette er en staselig oppførsel, men jeg har heller ikke tatt det så alvorlig at jeg har jobbet mye med det.

Hadde jeg ikke latt Tess snuse så mye som liten, hadde hun kanskje ikke vært så ille i dag. Tess tigger, men hun gjør det taust og liggende. Dette synes jeg er greit nok. Tess skravler usedvanlig mye, hun griner når hun må ligge på gulvet på toget og hun kan bjeffe hvis hun synes det blir for lange pauser når vi trener. Mille har jeg ikke svart på samme måte som jeg gjorde med Tess. Det er nok med en skravlebøtte i familien.

De har altså noen svakheter når det gjelder hverdagslydighet. Samtidig er det så mye de kan. De kan mange lydighetsmomenter og triks. Tess kan hente en avis å legge den i hånden min. Hun kan også rydde opp lekene sine. Både Tess og Mille kan finne nøklene mine når jeg gjemmer dem. De blir alltid stående i yttergangen til de får lov til å gå videre inn. Hvis jeg sier de må skylle beina, går de rett inn på badet selv om de ikke kan fordra å bli dusjet. De skjønner alvor; hvis jeg formidler at vi må gå "fort og fint", blir det fart på dem og de kan gå riktig så pent ved siden av hverandre. Mille er tålmodigheten selv når det gjelder å vente på tur, og blir lykkelig og i farta når det er hennes tur til å være i fokus.

Alt som avviker fra det som i mange fora framstilles som den ideelle hunden, kan til tider få meg til å lure på om jeg er en elendig hundeeier. Det hadde selvfølgelig vært moro å ha en hund som oppfører seg eksemplarisk i alle situasjoner. En del av unotene vet jeg at jeg selv er ansvarlig for. Annet har sammenheng med rase og personlighet. Det meste kan sikkert trenes bort. Hvis jeg prioriterer det. Akkurat nå arbeider jeg i alle fall med Milles bjeffing, denne tuppa mi som kan være så høylydt i reaksjonene sine. Kanskje tar jeg fatt i noe av det andre mindre perfekte i neste omgang. Og mellom alvoret skal vi ha det moro  .

 

 


1 kommentarer

Navn: Marianne
Hjemmeside: http://www.123startside.no/mariannesimenoglinux
Tidspunkt: 2012-02-08 16:53
Ingen er perfekte hundeeiere! Og jo mer man lærer, jo mindre perfekt føler man seg, og jo mindre føler man at man kan, men samtidig blir man kanskje litt mer avslappet til det og? Jeg vet ivertfall at jeg har "tillatt" ganske mange "feil" i oppdragelsen av Linux som kanskje til tider fører til en del irritasjon nå, og jeg vet om maaaange ting jeg har sagt hundrevis av ganger at "med neste hund, daaaa skal jeg fokusere på det, og det, og det heeelt fra starten". Men så vet jeg at det er ganske stor sjanse for at det går ikke. For ingen greier alt, og ingen greier å være 100% konsekvent med alt. Uansett gode intensjoner. Og jammenmeg har vi ikke greid å lære den hunden noe også Og sånn i den gjennomsnittlige hverdagen så fungerer både vi og Linux ganske bra. Og det er vel hovedsaken, er det ikke Uansett, de beste hundeeierne er de som greier å innrømme at de ikke kan alt, at man ikke er ufeilbarlig, det er da man kommer videre. Fin blogg, jeg liker sånt

 
 
 
 
:) ;) :D :( :O :P :| :S