Moonhaven Splendid Maroon - Mille

21.07.2009 - 04.10.2018

Version 2

Mille - Moonhaven Splendid Maroon, ble født 21.07.2009 på Kennel Moonhaven i Småland i Sverige. Hun kom til meg i desember 2009, 4 1/2 mnd. gammel. Jeg ga slipp på henne 4. oktober 2018. 

Mille var en glad hund som logret med hele seg. Hun var sensitiv, noe som viste seg både som oppmerksomhet og evne til fokus, og som reserverthet. De første årene satt vi ofte i veikanten og pratet med ungene, Mille, Tess og jeg. De kom også på besøk i hagen, og Mille og Tess var greie og lot de "trene" dem. I Rasespesialen 2013, 3 1/2 år gammel, skriver den nederlandske dommeren at hun har en åpen og vennlig personlighet. 

Mille har hatt to valpekull Det første kom 22.10.2012, med en hann og fire tisper. Det andre kom 01.07.2015, med en hann og en tispe. Jeg var aldri i tvil om at hun var en god avlshund. På grunn av hvordan lynnet hennes utviklet seg, var det ikke aktuelt med flere kull. Uansett var det ikke aktuelt siden hun pga svake veer hadde hatt to keisersnitt. 

Mille trengte litt tid på å ble trygg på andre hunder men fikk etterhvert flere hundevenner. Dessverre ble hun etterhvert mer engstelig. Når hun hadde det vondt, tok hun det ut på andre. Hun gjorde utfall mot andre hunder og mot mennesker, også mot noen barn. Her hjemme gikk det ut over Tess. Hun hadde endel ressursforsvar og når hun var sliten eller livet var vanskelig syntes hun at hun trengte meg for seg selv.Heldigvis er Tess en vennlig og tålmodig sjel, det skulle mye til før hun tok igjen. Når Mille hadde det bra igjen, tok Tess henne imot. Den siste tiden ble imidlertid Tess mer skepstisk og forsiktig rundt henne og Mille ble lei seg når hun ble avvist. Hun mistet hundevenner og dermed også menneskene deres som hun var glad i. Jeg tror noe av det verste for henne var å kjenne at det etterhvert var mange som ikke var fornøyd med henne, og det skal ikke en hund behøve å oppleve.

For meg og mennesker hun innlemmet i flokken sin var Mille alltid den samme milde, trygge og hengivende jenta. Hun var leken og kosete. Hun elsket å trene og til siste stund lærte hun seg nye triks som hun visste å sjarmere andre med. 

Vakthunden var tydelig i Mille. Hun bjeffet når noen kom inn på eiendommen hennes og når hun hørte en ukjent lyd. Hun hadde også andre hunder som hun kommuniserte med, langt unna. Etterhvert ble det vel mye bjeffing, hun lot seg stoppe men brått var det noe nytt å si fra om. Det kunne være slitsomt for en stakkars hundeier, men jeg ser henne også for meg der hun stolt kommer mot meg med halen i været etter å ha sagt klart fra til noen på veien at dette var hennes eiendom. 

Mille var en meget vakker hund, den fineste de hadde sett var det noen som sa. De første årene stilte jeg henne mye, men hun likte seg ikke i utstillingsringen. Hun viste seg ujevnt, fra trygg og glad til usikker og tilbakeholden. Hun fikk tre små cert og flere ck (championkvalitet) men jeg lot henne tidlig få slippe utstilling.

Når jeg skriver dette er det fire uker siden jeg ga slipp på Mille. Hun gledet seg over livet, lange turer, trening og kos. Gjennom årene har vi trent lydighet, kreativ lydighet, rallylydighet og ulike former for nesearbeid. Jeg syntes i blant at det gikk tregt med innlæring av noe nytt, men når Mille var fornøyd med seg selv var det klasse over arbeidet hennes. Aller mest gledet hun seg over spor og spesialsøk, hun var rask og systematisk. Likevel, etterhvert syntes jeg det ble for mye som var vondt for henne, det var nok. 

Mille er ofte i tankene mine, jeg savner henne vanvittig. Hun var lillejenta mi gjennom 9 år, et av hjertene mine.